"På tal om barn"
Svenske skolepsykologers studiedager høsten 04 i Gøteborg

Finnes det et alternativ til biologisme- psykologisme og sosial konstruksjonisme?
Anders Broberg, psykolog og professor v/ psykologiske institusjonen, Gøteborgs universitet, foreleste om dette. Hva er psykisk forstyrrelse hos barn - en sosial konstruksjon eller noe virkelig og påtagelig? Og hvordan forstår vi til en hver tid dette? Foredraget var preget av at Anders Broberg setter spørsmål ved kategoriske sannheter - vitenskaplige sannheter er midlertidige og begrensede sannheter. Vi er alle fanget av tidsånden. Det er viktig med forskning ut fra flere disipliner for å øke kunnskapen om barns utvikling. Forskning og klinisk virksomhet må gå hand i hand. Når det gjelder det enkelte barnet er den individuelle forståelsen nødvendig. Den enkle, entydige forklaringen til et barns tilstand finnes ikke. Barnets fortsatte utvikling bygger alltid videre på den tidligere, men utviklingen kan likevel ta nye og uventede veger. Utviklingen til et individ kan ikke beskrives med et bilde - det må en film til. Familien er barnets viktigste miljø. Familien er i dag utsatt for store påkjenninger - forandringer i familiemønster, forandringer i arbeidsmarkedet og økt sykelighet hos unge voksen foreldre. I løpet av 1900-tallets siste desennium ble barns vilkår i Sverige forringet, blant annet gjennom nedskjæringer i den offentlige sektor. Samfunnet har med hell satset på barns fysiske helse men den psykiske helsen har ikke fått tilsvarende interesse og ressurser. La så det tjuende århundret bli en satsning på barns psykiske helse! Anders Broberg har blant annet skrevet boken "Klinisk barnspykologi - utveckling på avvägar" (2003) sammen med Kjerstin Almqvist og Tomas Kjus.

Kjerstin Almqvist, fil.dr., psykolog og sjef for "Forskning och folkhälsa", fortalte om sin studie om barn som har vært vitne til vold mot sin mor i hjemmet. Kjerstin Almqvist har intervjuet mødre og barn som har kommet i kontakt med kvinnejouren, tilsvarende Krisesenter for kvinner i Norge. Når mødre blir mishandlet, blir barna utsatt for psykisk mishandling. Trussel mot tilknytningspersonen er en trussel mot en selv. Konsekvensene blir mer alvorlige desto lenger tid volden pågår. Mishandling av mor påvirker samhandlingen og relasjonene mellom mor og barn. Profesjonell hjelp er ofte påkrevd både i forhold til barna og mødrene. Det er et paradoks at hjelpetilbudet til mishandlede kvinner og deres barn er avhengig av innsatsen til frivillige organisasjoner, oppsummerer Kjerstin Almqvist.
Kjerstin Almqvist har også omfattende erfaringer fra arbeid med flyktinger. Hun tokk doktorgrad i 2001: "Refugee children - effects of organized violence and forced migration on young childrens psychological health and development". Kjerstin Almqvist har skrevet boken "Klinisk barnpsykologi - utveckling på avvägar" sammen med Anders broberg og Tomas Kjus. Mailadresse: kjerstin.almqvist@liv.se

Helle Jensen, psykolog fra The Kempler institute of Scandinavia, foreleste om relasjonskompetanse i pedagogenes verden under rubrikken "I møte med barn". Helle Jensen utgår fra at relasjonen mellom barn og voksne er den voksnes ansvar, et ansvar som de voksne ikke alltid er seg like bevisst. Hun beskriver utviklingen innenfor barneoppdragelse fra lydighet til ansvar. Barn av i dag skal lære å ta ansvar for seg selv, for sin omgivelse og fellesskapet. Samfunnet er ikke lenger tjent med barn og unge som er avhengige av ytre autoriteter. Vi trenger individer som kan ta valg i samhandling med andre. Å fokusere på lydighet gir omgivelsesavhengige personer og det gjør også en oppdragelse som fokuserer på prestasjoner. Relasjonskompetanse hos dem som møter barna er et nøkkelbegrep. Vi trenger voksne som lar seg involvere i barnas verden og som kan skape en dialog preget av at det er to subjekter som møter hverandre.

Helle Jensen, i samarbeid med Jesper Juul, er velkjent for det norske publikum.

Karin Johansson er psykolog v/BRIS (Barnens rätt i samhället) og fortalte om økende antall henvendelser fra barn og unge gjennom telefonsamtaler, sms og mail til BRIS i sitt foredrag " Barns samtal til BRIS".

Lisbeth Pipping er forfatter og forsker.
"Å gjøre usynlige barn synlige" var overskriften på hennes foredrag.
Lisbeth Pipping vokste opp på 70-tallet sammen med sine to søstrer hos en mor som var psykisk utviklingshemmet. Til tross for morens intellektuelle begrensninger, som i høy grad forringet hennes evne til å se barnas behov og tilpasse sin omsorg etter det, grep ikke sosiale myndigheter inn med annet enn svake, støttende tiltak. Jeg elsket min mamma og jeg vet at hun ikke bevisst gikk inn for å skade meg, sier Lisbeth Pipping. Men ikke la barns kjærlighet til sine foreldre være et mål å foreldrenes omsorgsevne! Barn elsker sine foreldre uansett omsorgsevne - bare fordi at de er foreldre. En forelder må være større enn barnets redsel. Lisbeth Pipping fortalte om situasjoner hun selv har opplevd preget av redsel og mangel på adekvat omsorg, psykisk og fysisk. Hun fortalte også om den store positive betydning hennes sommerforeldre hadde i livet hennes. Lisbeth Pipping ga ut boken "Kärlek og stålull" i 2004. Boken bygger på egne erfaringer.

"Barn i dag - pasient i morgen" var temaet for Peter Währborg. Han er psykolog, doktor i kardiologi og direktør for Institutet för stressmedecin i Gøteborg. Peter Währborg forsker på den skadelige innvirkningen som stress, opplevd allerede i barndommen, kan ha for utvikling av uhelse, ikke minst i forhold til våre vanlige folkesykdommer. Han er opptatt av de biologiske forandringer som skapes på kort og lang sikt som en konsekvens av stress. Stadig flere kvinner og stadig flere unge mennesker blir sykmeldte. En større gruppe mennesker lever i relativ fattigdom, noe som øker risikoen for psykisk uhelse og stressrelaterte sykdommer. Sviktende arbeidsmarked forsterker tendensene. Barn blir utsatt fordi at deres foreldre er utsatte, og også direkte gjennom egen opplevelse av stress, blant annet gjennom besparinger i de offentlige tjenestene i senere tid med færre voksne per barn i barneomsorg og skole og større barnegrupper. Redd barna!, proklamerer Peter Währborg. Sett barns behov i fokus. Øk voksentettheten, gjør barnegruppene mindre. Lær barna stresshandtering gjennom økt fysisk aktivitet, avspenning m.m. Og lær barna hvordan de skal forholde seg til det informasjonstette samfunnet vårt. Det er mange grunner for å rope varsku. Men la oss ikke glemme at livsstilsrelaterte sykdommer kan vi gjøre noe med. Fattigdom hos alenemødre kan vi gjøre noe med. Vi har tverrsektorielle kunnskaper som gjør at vi kan kombinere sosiale faktorer med psykologiske og biologiske til tiltak som nytter.