SKOLEPSYKOLOGI Tidsskrift for pedagogisk-psykologisk tjeneste Nr. 2, 2003 Årgang 38 TEMANUMMER: Mestring - en flerkulturell forståelse

Innhold

Leder: "Flerkulturelle utfordringer i skole og PPT"
Av Astri Müller Indrebø

Unge etniske minoriteter - mestring og stolthet
Av Naushad Ali Qureshi

"Barn og unge fra krigsherjede områder"
Av Karin Vereide og Wenche Larsen

Å leve med vonde minner
Av Silvia Bolivar Olsen, Tone Lindløv Sand og Øystein Sørbye

Bokanmeldelser

Innspill fra Forum: "Samtak i en foranderlig verden"
Av Marita Hovden

Har du hørt at ...

Minneord

Leder
Flerkulturelle utfordringer i skole og PPT
PPT utfordres idag på mange områder både når det gjelder nye arbeidsfelt og
nye faglige problemstillinger en møter i det daglige arbeid.
Dette temanummer er viet flerkulturell forståelse i den flerkulturelle
skolen med fokus på barn og unge med minoritetsbakgrunn enten de er
innvandrere, krigsflyktninger og/eller asylsøkere. Hvordan møter
PP-tjenesten som hjelpesystem i norsk skole denne gruppen barn og unge med
sine særegne behov og evt. vansker? Hvordan er vår kunnskap og
tilnærmingsmåter når det gjelder å håndtere de nye utfordringene tjenesten
møter i denne forbindelse?
Naushad A.Qureshi beskriver i sin artikkel «Unge etniske minoriteter ­
mestring og stolthet» barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn som
befinner seg i en risikosone. Hans fokus er bl.a. stigmatisering og
fattigdom blant disse barna som ofte «lever i 2 verdener» og hvilken ekstra
belastning det kan medføre bl.a. for deres identitetsfølelse og følelse av
tilhørighet.
Vereide og Larsen viser hvordan skoleetaten i Oslo, i regi av PPT, har gitt
gruppen barn og unge fra krigsherjede områder særlig oppmerksomhet gjennom
sitt bredt anlagte prosjekt med mange underprosjekter. Her presenteres mange
ulike innfallsvinkler og virkemidler som kan være aktuelle for å hjelpe
denne gruppen barn/unge i det praktiske arbeid i skolen. Et av disse
prosjektene fokuserer på møte med traumatiserte barn/unge og hvordan man
kan hjelpe denne gruppen i artikkelen «Å leve med vonde minner».
I Skolepsykologis store leserundersøkelse våren 2002 var dette et av
temaområdene som flere av våre lesere etterlyste. Redaksjonen er derfor glad
for å kunne utgi et slikt temanummer med flerkulturell fokus for å øke både
kunnskapen og bevisstheten om vansker og behov disse barn og unge har i møte
med norsk skolehverdag.

Astri Müller Indrebø

Innspill fra Forum
Samtak i en foranderlig verden
Ja, Samtak som nasjonal felles satsing er over. Eller er det egentlig nå
Samtak begynner, slik som Unni Vere Midthassel, Senter for adferdsforskning
i Stavanger, uttrykker seg på avslutningskonferansen i Hamar i no-vember. I
forrige nummer av Skolepsykologi fikk vi et referat fra avslutningsdagene ­
med blant annet en oppsummering av effekter så langt ut fra
Rogalandsforskning sine evalueringer. Ikke alle forventninger er blitt
oppfylt, men likevel blir det rapportert om positive effekter av denne
omfattende satsing, og slik som jeg oppfatter det, en forsiktig optimisme i
forhold til å føre dette langsiktige arbeid videre.
Ja, Samtak skal videreføres, og Samtak skal forhåpentligvis videreutvikles.
Det er en langvarig prosess, og den må skje i en foranderlig kommuneverden.
Kommune-Norge karakteriseres av forandringer ­ økonomiske,
politisk/ideologiske og faglig begrunnede forandringer. En hovedtendens er
at hver enkelt skoles mandat og selvstyre utvides, og variasjonene mellom
skolene kan innenfor hver kommune bli større enn hva den har vært tidligere
mht. både prioriteringer og organisering. Skolelederne får flere
administrative/økonomiske oppgaver, og det må nødvendigvis føre til
forandrin-ger i forhold til daglig pedagogisk ledelse. Medfører disse
forandringer en annerledes profilering av PP-tjenesten? Jeg frykter en
PP-tjeneste som i høy grad må tilpasse seg forskjellige skolers
individualitet og der igjennom kan PP-tjenesten miste sin egen identitet.
Felles pedagogiske satsinger og målsettinger ute i den enkelte kommune kan
fort smuldre bort. Blir dette en mindre enhetlig PP-tjeneste kommunene
imellom eller en bedre tilpasset? I mange kommuner blir PP-tjenesten
dessuten organisert bort fra skoler/barnehager til andre kommunale
samarbeidspartnere. Disse forandringene en-drer samarbeids- og
kommandolinjer og delvis også fokusering av arbeidsoppgaver. PP-tjenesten
er hjemlet i Opplæringsloven. Våre hovedoppgaver gjenstår, men skal
gjennomføres ut fra et nytt ståsted. Jeg blir opptatt av PP - tjenestens
rammebetingelser og en optimal organisering som best tar vare på vårt arbeid
med barn med spesielle behov sett i forhold til opplæringsloven. Blir det
gjennomført konsekvensanalyser ute i de enkelte kommuner/fylker som tar for
seg dette spørsmålet? Å føre Samtak videre i en foranderlig og variabel
kommunal virkelighet, ser jeg som en ekstra utfordring.
Samtak har hatt fokus på det nære samarbeidet mellom skole og PPT og PPT
sin sentrale rolle i forhold til skoleverkets kompetansesentra. I arbeidet
med barn med spesielle behov er vi også avhengig av andre
samarbeids-partnere, ikke minst innenfor psykisk helsevern. I kjølvannet av
Samtak, og som en videreutvikling av det arbeidet, mener jeg det er viktig å
sette søkelyset på hvordan hjelpen til barn og unge innenfor 2.
linjetjenestens psykiske helsevern skal samordnes med det kommunale
hjelpeapparatet. En svært viktig bidragsyter i forhold til barn med
spesielle behov er barne- og ungdomspsykiatrien.
Samtak har lagt stor vekt på å forstå det enkelte barn i sin sammenheng ­ ut
fra sin historie og sitt miljø. I Samtak har noen forskningsmiljøer pekt på
at det å skille ut, stigmatisere og problematisere det enkelte barn bør
unngås. Samtidig opplever vi at det for tiden er mange barn som får
barnepsykiatriske diagnoser, og at diagnosene ofte blir stilt ut fra
individuelle kartlegginger og tester og i hovedsak ut fra en individfokusert
forståelse. En god diagnose kan være en av nøklene til å forstå et barn. Vi
vet at mye forskning hevder at tidlig diagnostisering er viktig for å kunne
gi rett og nødvendig hjelp og støtte til barn med ulike vansker. Det trenger
ikke å være en motsetning mellom individuell diagnostisering og det å se
barnet sin sammenheng uten å stigmatisere. Det forutsetter imidlertid at vi
kjenner barnet bak diagnosen (barnets adaptive evner, personlighet,
interesser, historie, egen forståelse av sin situasjon osv.), og at vi også
er godt kjent med barnets viktige nærpersoner og hverdagsarenaer.
PP-tjenesten har mulighet til å kunne kjenne barnet bak diagnosen og barnets
miljø gjennom vårt lokale arbeid over tid, og BUPP har sin spesialiserte
kompetanse. Hvordan forene dette? Her har vi et utviklings potensial! Samtak
har poengtert viktigheten av felles drøftinger mellom skole og PPT. Ute i
kommunene oppfordres det til samhandling mellom alle instanser som har med
barn å gjøre. Det er svært viktig at tilsvarende prosess blir initiert
mellom 2. linje-tjenesten og det kommunale hjelpeapparatet, slik at
kompetansen fra både 1. og 2. linjetjenestene samordnes og kommer barnet/den
unge til nytte. Hva slags tjenester og hva slags organisering tjener barn og
unge best i forhold til psykisk helsevern?
Det er et regionalt samarbeidsspørsmål, men kanskje også et departementalt.

Marita Hovden

"Har du hørt at ..."