SKOLEPSYKOLOGI Tidsskrift for pedagogisk-psykologisk tjeneste Nr. 1, 2004 Årgang 39

Innhold

Leder: "Barnekunnskap - fra feilfinner til ressursspeider"
Av Astri Müller Indrebø

«En gang i 5. klasse, da var jeg glad...»
Av Marta Ingvaldsen

Har eleven matematikkvansker ­ og hva skal vi gjøre for å oppnå mestring?
Av Olav Lunde

Møter med verdens barn
Av Erik Hageler

JEEP-programmet: Teori og praksis
Av M. Førland, L. Torgersen og G. Lindalen

Debattinnlegg
Av Geir Mediås

Beste artikler i Skolepsykologi 2003

Innspill fra Forum: "PPT - sett fra sidelinjen"
Av Vidar Ottesen

Har du hørt at ...

Unger skal ha en barndom

Innholdsfortegnelse årgang 38, 2003

Leder

Barnekunnskap ­ fra feilfinner til ressursspeider
I dette nummeret av tidsskriftet har vi satt barnet i fokus; vanlige barn både med og uten funksjonsvansker, norske barn og barn som lever under helt andre vilkår enn de norske. Vi lar også noen barnestemmer og foreldre gi tilkjenne sine historier og opplevelser fra norsk skolehverdag.

Som profesjonelle «barnevenner» er det viktig at vi i en travel hverdag også kan høre disse stemmene og ta inn over oss nye erkjennelser om barns psykososiale behov med en langt større vekt på en ressurs- og
relasjonsorientert tilnærming for å fremme utvikling, læring og mestring. Med en slik innsikt kan kunnskap om lærehemmende funksjonsforstyrrelser settes inn i en ny og konstruktiv sammenheng.

Vi er i dag inne i en faglig utvikling når det gjelder spørsmålet hvordan vi kan støtte barn og foreldres selvopplevelse og mestring som innebærer en radikal forandring i måter å forstå og tenke på når det gjelder barns utvikling og læring.

Tilvendte forestillinger og profesjonsforankrede arbeidsmåter vil som en konsekvens måtte revurderes, en prosess som kan vekke motstand fra mange hold hvor PPT tradisjonelt oppleves som en tjeneste som har som oppgave å fokusere på barns vanskeligheter. Utvikling av tjenester og arbeidsmåter som
representerer en systematisk ressursorientert innsats når det gjelder foreldre og barn med spesielle behov, er en av de store utfordringene i dagens PPT, skole og i spesialpedagogikken. Så får vi se hvordan fremtidens PPT vil bli? Vi viser til Barneombudets høringsuttalelse til Kvalitetsutvalgets innstilling «I første rekke».

I dette nummer av tidsskriftet presenterer vi ellers en tankevekkende artikkel om barn med ervervet hjerneskade og de «usynlige» vanskene mange elever sliter med og som gjør skolehverdagen vanskelig. Både artikkelen til Ingvaldsen og Lunde viser den betydning barns selvtillit og indre motivasjon har for å mestre dagligliv og skole. Utfordringen blir hvordan gi barna denne selvtilliten og indre motivasjonen. Er JEEP-programmet en av flere muligheter? JEEP-programmet er en metode som nettopp fokuserer på barns kompetanse og mestring i sosial samhandling, og skolepsykologi presenterer her noen erfaringer fra praksisfeltet.

Takk til alle som har bidratt med stoff som gjør tidsskriftet interessant og lesverdig. En spesiell takk til de to prisvinnerne av Beste artikler i 2003 for reflekterte og tankevekkende bidrag.

Nytt ÅR ­ nye muligheter ­ GODT NYTTÅR!

Astri Müller Indrebø

Innspill fra Forum

PPT - sett fra sidelinjen
Etter 20 års tjeneste i PPT har jeg midlertidig trukket meg tilbake til en tilværelse noe fjernet fra livet i 1. linjen. Reglementet til Norsk Psykologforening bestemmer at så må skje hvis kravene for å bli spesialist
skal oppfylles.

I årenes løp har mange kollegaer gjort det samme. Flere av dem med et klart mål om å komme tilbake til PPT når nødvendig fartstid annet sted er over. Andre med ansiktet vendt mot nye horisonter uten returbillett. Felles for dem alle, nesten uten unntak, er at det nye livet ble permanent. PPT ble
raskt fortid og parkert som et tilbakelagt karrierestadium.

Hvorfor det blir slik har sin årsak i mange forskjellige forhold. Dels er disse å finne innen psykologenes egne rekker, og dels er forklaringen karaktertrekk ved PPT som arbeidsplass. Identiteten som utøvende innen vår yrkesgruppe er i stor utstrekning fundert på gamle tradisjonelle oppfatninger av hva en ekte psykolog bør drive på med. Enesamtaler i det lukkede rom, gjerne noe mystifisert innen den psykodynamiske, dyptpløyende terapeutiske retning, danner i stor grad basis for den mal vi relaterer oss til. Avviksgraden fra denne optimale funksjonen oppleves som målestokken for hvor psykologrelevant arbeidet er. For mange blir derfor PPT et ikke fullgodt sted å være med angjeldende utdanningsbakgrunn.

Livet i de kommunale hjelpetjenester er hardt. Mange barn, unge og deres familier trenger hjelp. Utredninger, sakkyndige vurderinger, konsultasjon til foreldre, barnehagepersonell og ansatte i skoleverket, samt alle de øvrige instanser det skal samarbeides med gjør hverdagen til en hektisk,
stadig pågående aktivitet. Det er lite rom for tilbakelent refleksjon, enten alene eller sammen med kollegaer. Det er lett å føle seg for ensom, med den usikkerhet dette gjerne fører med seg i forhold til de beslutninger som må bli tatt. Alt det som skulle vært gjort tynger ens faglige og moralske samvittighet. Når presset blir for stort, (og lønnen fortsatt er for dårlig), er en forståelig løsning å ønske seg over i en annen, lettere (og bedre betalt) arbeidssituasjon.

I overveiende grad er det ganske nyutdannede psykologer som søker til tjenesten vår. For mange er det den første jobben etter års tråkk på universitetet. Overgangen blir markert, og det viser seg også at en stor del slutter etter kort tid. De som holder ut noen år har derimot en tendens til å fortsette enda en god stund. Det tar ett år eller to å lære arbeidets egenart så godt å kjenne at den gode mestringsfølelsen siger inn, og alle mulighetene for faglig utfoldelse åpenbarer seg. Andelen av dem som ikke gir seg selv dette grunnlaget, av egenerfaring, til å vite hva arbeidet i PPT innebærer, er alt for stor, og deres viderebrakte opplevelser er antagelig med på å opprettholde den kunstig lave status tjenesten har.

I min mangeårige kontakt med studenter har jeg prøvd å motivere til arbeid i PPT ved å brette ut mulighetene for en allsidig psykologrolle, som er bedre her enn ved en hvilken som helst annen arbeidsplass. Det er klare elementer av konsultasjon, familieterapi, nettverksarbeid, organisasjonsutvikling, koordinering, kartlegging, utredning og individuell oppfølging i form av terapeutiske tilnærminger. Ingen andre steder er alt dette til stede i like stor utstrekning. Sett med nevnte bakteppet er det ikke til å undres over at det tar tid å skaffe seg oversikt og mestringstrygghet nok til virkelig å kunne trives med kropp og sjel i et slikt arbeidsfelt. Kanskje ville det vært en fordel med lettere arbeidserfaring, f.eks. fra spesialisthelsetjenesten, før oppstarten i PPT tar til?

I min iver etter å selge PPT til fremtidige, mulige kollegaer, har jeg selv enkelte ganger klønet det til og muligens oppnådd motsatt effekt. For en tid tilbake ble jeg, helt riktig, irettesatt av en student som var lei av å høre på oss PPT-folk som stadig er i forsvar og tillegger andre nedvurderende holdninger til tjenesten. Uansett treffsikkerheten i slike antagelser kan fremstøt av denne karakter i seg selv bekrefte, eller resultere i det vi ønsker å motarbeide. Langt bedre er det å uforbeholdent fremheve tjenesten
som et svært godt sted for psykologer å utøve sin virksomhet. Noe til ettertanke.

Ett halvt år på sidelinjen gir fornyede perspektiv. Behovet for defragmentering, å samle mest mulig av samfunnets hjelpetiltak til barn og unge under samme paraply, trer enda tydeligere frem. PP-tjenesten som et kraftsenter, der flest mulig av vår målgruppe får høyt kvalifisert hjelp på flest mulig områder, bør utvikles. Håpet er at høringsuttalelsene fra bl.a. Norsk Psykologforening og Forum for Psykologer i Skolen til kvalitetsutvalgets innstilling blir tatt til følge. Utvalgets forslag om å innsnevre tjenesten til en mer ren pedagogisk tjeneste vil da ikke bli gjennomført, og mulighetene for at enda flere psykologer finner PPT som en attraktiv arbeidsplass, vil øke.

En grunnleggende ide med tjenesten er å utnytte den tverrfaglige kompetanse i saksarbeidet. Hverdagens virkelighet er et arbeidspress som motvirker nødvendig samkjøring og fordeling av arbeidsoppgaver, eller at tverrfagligheten ikke finnes på det enkelte kontor. I spesialisthelsetjenesten er forutsetningene for slik virksomhet stor, og verdien av en samlet tilnærming går i økende grad opp for meg. Ideelt sett
burde det være mulig å gi hver eneste klient både en psykolog og en spesialpedagog som saksbehandler, med hovedkontakt fordelt etter vanskeområde. Kraftsentertanken har dette som en underliggende forutsetning.

Blir utviklingen ført langs disse linjer vil mange av oss gå inn i en tid med mye flyttesjau over til større lokaler, mens andre instanser antagelig må redusere staben sin betraktelig. Tanken om å definere nærmere et årsverk i antall saker, sakstyper, utredninger osv. trer på nytt fram som en mulig vei å gå for skape en mer avklart, og overlevelsesvennlig arbeidssituasjon for den PPT-ansatte.
Enkelte kontor har gjort slike valg. Hvilke erfaringer som derved er tilveiebrakt vet jeg ikke. De som har noe å dele med oss andre på dette området, oppfordres herved til å gjøre dette via tidsskriftet som nå leses.

Gjennom lang tids tjeneste og ganske god kjennskap til PPT på landsbasis er jeg ikke i tvil om at mye godt arbeid blir gjort for barn som sliter i skole, barnehage, hjemme og på sin fritid. Arbeidsinnsatsen til de som jobber der setter sine spor og utgjør et vesentlig bidrag til positiv endring i manges liv. Høyt tempo og et stort spekter av forskjellige oppgaver er både det som gjør arbeidet så interessant og samtidig til tider så anstrengende. Livet på sidelinjen er mer bedagelig.

Om vel ett år må jeg ta avgjørelsen om mitt framtidige arbeidssted, tilbake til PPT eller å reformulere sidelinjen til et hovedspor. En ønskeposisjon; valget mellom to goder med foreløpig satsning på begge.

GODT NYTT ÅR

Vidar Ottesen

"Har du hørt at ..."