SKOLEPSYKOLOGI Tidsskrift for pedagogisk-psykologisk tjeneste Nr. 3, 2004 Årgang 39

Innhold

Leder: "Barn og unges psykiske helse?"
Av Astri Müller Indrebø og Erik Hageler

Psykisk syk mor - hva strever syke foreldre med i omsorgen for sine barn?
Av Astrid Halsa

Direktehjelp til barn og unge med lettere psykiske vansker - en modell i Frogn PPT
Av Veronica Hove og Line Helledal

Barn av psykisk syke foreldre - konsultasjon som metode i det forebyggende arbeidet for førskolebarn
Av Bodil Søvde

Reisebrev fra Skottland
Av Finn Hesselberg

Taushet er også tale
Av Erik Hageler

Internasjonal utveksling og inspirasjon i hverdagen

Innspill fra Forum: "Hvorfor ikke samordne alle hjelpetjenestene ?"
Av Axel Helvig

Har du hørt at ...

Leder

Barn og unges psykiske helse

«Angår psykisk helse PPT? Dette spørsmålet stilte Marita Hovden i forrige nummer av Skolepsykologi. Daglig kommer tjenesten i kontakt med barn og unge som er i risikosonen for å utvikle psykiske vansker. En av disse risikogruppene er barn og unge av foreldre med psykiske problemer. Fokus på barn som vokser opp med en psykisk syk forelder er relativt nytt i Norge. I dette nummer av Skolepsykologi fokuserer vi på ulike sider ved dette sammensatte problemområdet. Når foreldre sliter med psykiske problemer berører det hele familien. Forskning har vist at barn som i perioder av livet har en psykisk syk forelder, har økt risiko for selv å utvikle psykiske vansker. Det illustrerer alvoret i å ikke forebygge. Sentralt i et forebyggingsperspektiv vil være minst mulig byråkrati, lettest mulig tilgjengelighet, lav terskel for å ta kontakt og dialog i kontekst som innebærer å møte kriser hos barn og unge der de har sitt daglige virke. I dette arbeidet vil PP-tjenesten som jobber og har nær kontakt med et praksisfelt som omfatter alle barn og unge, kunne være en viktig forebyggende faktor. I dette nummer av Skolepsykologi legger Astrid Halsa i sin artikkel vekt på å få fram foreldrenes stemmer, hva de strever med og deres bekymring for barneomsorgen og hva de strever med. Foreldrenes stemme er viktig å få frem. De representerer den viktigste relasjonen og ressursen i forhold til barna sine. Det er først når vi som hjelpeapparat ser og forstår noe av den virkeligheten mange barn med psykisk syke foreldre lever i, at vi blir istand til å handle og gjøre noe for å skape et bedre liv for dem. Samtidig er det viktig at vi ikke overstigmatiserer eller overdiagnostiserer barn idag der fler og fler blir klienter. Det er viktig at vi greier å være edruelige ift. dette, slik at engasjementet for barna ikke løses ved å klientifisere dem, men at vi har øye for at mange av disse barna har sunne reaksjoner på usunne livssituasjoner. Hove og Helledal presenterer en modell for forebyggende tiltak i skolen utarbeidet av Frogn PPT som viser hvordan man innen PPT kan jobbe med denne type problematikk som et lavterskeltilbud. Bodil Søvde viser i sin artikkel hvordan den sosiale sammenhengen barnehagen gir, kan utnyttes til fordel for barn i risikogruppen gjennom konsultasjon som metode i det forebyggende arbeidet. Ønsket om å styrke innsatsen for barn og unges psykiske helse er blitt større og kravet til kunnskap og kompetanse hos ansatte i kommunal sektor på dette feltet føles mer påtrengende enn noensinne. Den nye Stortingsmel-dingen fra UFD synes å forbigå i stillhet ideen om å gjøre om PPT til pedagogisk veiledningstjeneste, men vekten synes fortsatt å ligge ensidig på oppgaver knyttet til tilpasset opplæring og spesialundervisning. Det er vanskelig i denne meldingen å se konturene av den hjelpetjenesten som PPT tradisjonelt har vært og er i mange kommuner i dag, med kompetanse til å tilrettelegge for barn og unge og deres familier i forhold til lettere psykiske vansker. Dette er et paradoks.

Astri Müller Indrebø og Erik Hageler

Innspill fra Forum

Alt tyder på at Akademikernes avtale i kommunesektoren vil bli forlenget i år. Vi oppfordrer derfor alle til å prioritere sin årlige lokale forhandling også i 2004. Er du usikker på forhold omkring forhandling bør du konsultere din fagforening. Lykke til!

Hvorfor ikke samordne alle hjelpetjenestene ?

Sosialminister Ingjerd Schou åpnet i januar et velferdskontor i Løten, der trygdeetat, sosialtjeneste og Aetat nå er samordnet. Løten ble den første kommunen i landet som prøver ut statlig sosialtjeneste. Et utvalg ledet av Jørn Rattsø utreder samordningsmodeller for én felles velferdsetat bestående av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten. Tanken bak dette er at det kan føre til mer helhetlig bistand, og at man kan få flere i arbeid. Dette virker å være en glimrende idé.

Hvorfor ikke trekke denne ideén lenger? Problematikken med hjelpeinstanser i utakt gjelder hele hjelpeapparatet også i kommunene. Det kommunale hjelpeapparatet består vanligvis av mange relativt autonome instanser, med varierende kompetanse og med ulik grunnlagstenkning. Der noen kan legge til rette for menneskelig utvikling og selvstendiggjøring, kan andre være mer opptatt av håndboka, eller av å statuere eksempler. Individuell plan og ansvarsgrupper er ment å forbedre kvaliteten på omfattende hjelpearbeid. Jeg mener å se at dette svært ofte er utilstrekkelig. Resultatet er at det ytes mye hjelp som ikke fører til en utvikling i retning av økt funksjonsnivå for brukerne. Utilstrekkelig samarbeid i hjelpearbeidet fører ikke bare til stillstand, men ofte til at tilstander forverres. Dette er svært dyrt, både økonomisk og menneskelig.

Bare et statlig initiativ, tilsvarende det i Løten, kan gi kommuner mulighet til fullstendig samordning. Dette bør særlig prøves ut overfor familier der både foreldre og barn har behov for hjelp fra flere instanser. Koordinering av hjelp overfor barnefamilier blir ofte ekstremt komplisert og tidkrevende, både innad i hjelpeapparatet og for familiene. For de voksne i en familie er det en belastning bare å være i kontakt med med alle de ulike hjelperne. Å komme i arbeid kan ofte være umulig, fordi hele uka går med til møter og telefoner med hjelpeapparatet.

Ett lite kompetansestyrket team bør overfor noen brukere ha selvstendig ansvar og myndighet for all bistand. Graden av samordnet myndighet bør omfatte alle hjelpetjenester inkludert de statlige områdene som aetat og trygdekontor. Et slikt team kan levere helhetlig, forenklet og utviklingsrettet hjelp, med færrest mulig kontaktpersoner. Erfarne og kompetente hjelpere vil bli langt mer effektive med utvidet ansvar og myndighet. Utvalgte familier bør få tilbud om å motta all sin bistand gjennom et slikt team. Hver familie bør da ha et realistisk budsjett, som settes opp og forvaltes av en person i det alternative hjelpeteamet.

Det er nødvendig å redusere tiden familier bruker i møter med hjelpeapparatet, slik at foreldre kan få tid og overskudd til barn og til egenutvikling. Foreldrene bør støttes i retning av å bli mest mulig selvstendige og mobile, og de bør ha anledning til å delta i arbeidslivet.

Jeg kan ikke tro på ett universelt system som er godt for alt hjelpearbeid. Likeledes må man tro at det vil gjøres feil i hjelpearbeid uavhengig av organiseringsform. Likevel virker det helt usannsynlig at helhetlig sammenhengende tenkning, kan bli like feil som det ofte blir innenfor det vanlige kommunale hjelpeapparatet.

De mest avgjørende suksess-faktorene i en slik modell vil trolig være at teamet ledes med tilstrekkelig kompetanse om menneskelige utviklingsprosesser, og at hjelperne har evne til kritisk og reflektert vurdering av egen funksjon og egne begrensninger. I flere kommuner finnes det per i dag ikke tilstrekkelig kompetanse for dette, og i enkelte andre kommuner finner man flere kvalifiserte personer knyttet til ressurs- eller kompetanseteam. De fleste kommuner vil finne at det bare er i PP-tjenesten at det finnes personer som er godt nok kvalifisert på dette området.

Axel Helvig

"Har du hørt at ..."