SKOLEPSYKOLOGI Tidsskrift for pedagogisk-psykologisk tjeneste Nr. 6, 2004 Årgang 39

Innhold

Stillingsannonser

Leder: En av verdens beste artikler om mobbing
Av Jan G. Mossige

«Morten mobber Mona» - Hvem har skylda?
Av Karin Rørnes

En kritisk beretning om «Den store nordiske mobbekrigen»
Av Dag Hareide

«Historien om de gode hjelperne»
Av Morten E. Jahren

PPT ­ Et naturlig kraftsenter for barn og unge i kommunen
En samtale mellom Arne Taraldsøy og Erik Hageler

Landsdelsamling

Fra Storefjellkurset 2.-4.6.2004

Psykisk helsearbeid i kommunene og PPT´s rolle
Av Britt-Anita Andreassen

Debattinnlegg
Av Odd Kristiansen

Innspill fra Forum

Har du hørt at ...

Bokanmeldelse

Leder

En av verdens beste artikler om mobbing

Nå er det over to år siden at statsministeren signerte Manifest Mot Mobbing. I løpet av disse årene er begrepet mobbing blitt sterkt fokusert av både myndighetene og mediene. Som en direkte følge av oppmerksomheten rundt Manifestet, sørget myndighetene for at «Elevenes arbeidsmiljølov» kom på plass i rekordtempo. Denne loven ­ som også omtales som kapittel 9a i opplæringsloven ­ sikrer hver enkelt elev i landet et godt skolemiljø.

Selv om det er forbundet med kraftige sanksjoner ikke å følge loven, (skolen kan bli ilagt bøter og lærere og rektor kan havne i fengsel), har ikke alle skoler begynt å håndheve loven i særlig grad. Fylkesmannen i Oslo og Akershus foretok et tilsyn med hvordan de 370 offentlige grunnskoler i regionen håndterte kapittelets §9a-3 og fant at bare en eneste skole, (eller 0,27 % av skolene), hadde fått på plass de planene og prosedyrebeskrivelsene som loven forlanger. I tilsynsrapporten Er forvaltning ubehagelig, går det dessuten frem at nesten en tredjedel av skolene ikke oppfatter PPT som en samarbeidspartner i arbeidet med brudd på §9a og man finner at PPT er nevnt en eller flere ganger i kun hver femte plan.

I disse dager deles det ut en brosjyre til elever og foreldre i norske skoler. Brosjyren gir både hendige og utfyllende oppskrifter på hvordan elever og foreldre kan gå frem hvis de mener at skolen bryter «Elevenes arbeidsmiljølov». Dette kan føre til at elevene i tiden fremover blir mer aktive når det gjelder å kreve et arbeidsmiljø som er i samsvar med loven. Derfor haster det for skolene i Oslo og Akershus å få orden på planene sine. Kanskje enkelte skoler utenfor regionen også vil få det travelt. En annen undersøkelse viser at Manifest Mot Mobbing er godt kjent hos nær sagt alle over hele landet. Over 70 prosent av befolkningen har hørt om manifestet og 85 prosent mener at arbeidet mot mobbing nytter.

Noe mer nedslående er det at kun 47 prosent av befolkningen mener at mobbeofferet ikke har skylden for at han eller hun blir mobbet. Her har myndighetene en utfordring når det gjelder å arbeide med folkeopplysning.

Manifest Mot Mobbingen har utvilsomt bidratt til å heve nivået på antimobbearbeidet voldsomt. Tidligere var skolene fornøyde hvis de drev med et eller annet program mot mobbing. I dag er det slik at et antimobbeprogram nok fremdeles betraktes som et nyttig redskap , men selv det beste program er samtidig bare en liten del av det arbeidet mot mobbing som skolene er pålagt å utføre. Verden går fremover. Skolepsykologi har ønsket å følge opp den store interessen om mobbing som vi har vært vitne til i høst. Derfor velger vi å presentere to større artikler om temaet.

På de neste sidene følger Karin Rørnes sin artikkel «Morten mobber Mona». Redaktøren av denne utgaven av Skolepsykologi har lest mye om mobbing og har vært av den oppfatning at bare Dan Olweus og Erling Roland har noe vettug å si. Nå har jeg forandret mening. Rørnes sin artikkel må være den beste som er skrevet om temaet noensinne. Les selv og bli overbevist.

Dag Hareides artikkel fortjener også å bli lest. Her vil nok leserne finne rikelig med synspunkter. Noen vil sikkert provosere. Og bra er det.

Sist men ikke minst: Sett for all del av tid til å lese Sturla Hellands tanker om Uformelt klientarbeid som finnes helt bak i bladet.

Innspill fra Forum

Uformelt klientarbeid

De siste årene har mange uttrykt at det er et mål å redusere tallet på henvisninger til PPT, og at et av suksesskriteriene for vårt arbeid er at barnet ikke blir registrert i våre arkiv. Vi går på samarbeidsmøter, spesialpedagogiske team, og drøfter elever med lærere og andre «anonymt» eller uformelt etter samtykke fra foreldrene. Jeg savner en debatt omkring denne uformaliseringen av arbeidet vårt, og håper dette innspillet kan være en innledning til den.

Registrering av uformelle samtaler
Tidligere hadde hver PP-tjeneste konsesjon fra datatilsynet om hvordan slike opplysninger skulle lagres, men selv om denne ordningen nå er opphevet, gjelder den samme praksisen regulert gjennom Personopplysningsloven og kommunens retningslinjer i forbindelse med denne. Ut fra dette lovverket er det tvilsomt om vi har lov å registrere opplysninger om barn vi ikke har fått tilmeldt i tråd med Opplæringsloven §5-4. Et av problemene knyttet til samtaler om barn som ikke er henvist til oss ligger i oppbevaringen av den informasjonen vi får. De fleste av oss støtter vår hukommelse med notater, og ofte blir det også sendt kopi av referat etter slike møter til PPT. Når vi ikke har lov å oppbevare denne informasjonen vil notater og referater måtte makuleres etter hvert. Jeg er også i tvil om vi har lov å bruke de delene av informasjonen vi husker når samme barn diskuteres på et senere tidspunkt? En helt annen måte å tenke om dette på, er å anta at foreldre som gir sitt samtykke til at barnet kan diskuteres med PPT, samtidig gir samtykket til at barnet henvises, og tillatelse til at det opprettes mappe med informasjon om barnet hos PPT. Dersom denne synsvinkelen velges virker det urimelig å ikke bruke vanlige henvisningsrutiner i denne forbindelse. Bruk av uformell informasjon For PP-tjenesten kan den uformelle arbeidsformen virke enkel i forhold til informasjonen vi får. Hvis mine tolkninger av lovverket om informasjonsregistrering er rett, kan vi i ettertid ikke vite noe om barn vi har snakket om i slike fora, enten det skjer med eller uten foreldres samtykke. Vi kan ikke fortsette veiledningen i neste møte, og vi kan heller ikke gi opplysninger videre til andre, for eksempel barnevernet. Hvis PPT bare er med på møte for å være samtalepartner for lærer, og ikke tar vare på informasjonen, beveger vi oss etter min mening i grenseland mot uetisk klientbehandling. I helsepersonelloven (som bla. psykologer i PPT er
underlagt) er plikten til å føre journalnotat slått fast, og det er urimelig å ikke la det være en rettesnor for klientarbeidet i PPT også. Noe annet som kan bli vanskelig i denne sammenheng er når foreldre vet at vi har drøftet en sak, enten den er tatt opp anonymt eller med navn, og senere tar kontakt med oss og venter at vi kjenner saken. Hvordan forklarer vi foreldrene at vi ikke har noe informasjon om barnet deres når vi kanskje har sittet i møte sammen med dem og drøftet problemstillinger rundt barnet?

Taushetsplikt
Noen ganger drøftes barn og unge anonymt i slike «team». De fleste vet at da skal heller ikke navn nevnes, og informasjon som gjør det lett å kjenne igjen den det snakkes om skal endres. Jeg forundrer meg likevel ofte over hvor liten verden er. Jeg kan ha vært i den aktuelle klassen på grunn av en annen elev før, eller komme dit etterpå, og kjenner ofte raskt igjen den anonyme. På små steder vil vi i tillegg ofte ha privat kunnskap som identifiserer barnet. I slike anonyme drøftinger er det ikke vi, men lærerne som bryter taushetsplikten, men jeg synes ikke det er noe vi skal medvirke til.

Foreldredeltagelse
Uformelle samarbeidsmøter mellom skole/barnehage og PPT skjer ofte uten at foreldrene er til stede. Nye lover og veiledere innenfor skoleområdet er gjennomsyret av en holdning om at foreldrene skal være aktive deltakere, ofte styrende i forbindelse med tilpasningen av opplæringen for sitt barn. Det understrekes for eksempel i veileder om spesialundervisning, i Opplæringsloven, i veilederne om alvorlige atferdsvansker, og i «Kultur for læring».
I den generelle læreplanen står det: Foreldrene har primæransvaret for oppfostringen av sine barn. Det kan ikke overlates til skolen, men bør utøves i samarbeid mellom skole og hjem. Skolen må i forståelse og samarbeid med hjemmene bistå i barns utvikling Š (s. 34). Kanskje bør PP-tjenesten ta et medansvar for at foreldre sikres aktiv deltagelse i «team» der deres barn blir diskutert? Ikke bare at de er til stede, men også til at de blir hørt og forstått i forhold til hva de mener er viktig for sitt barn.

Oppfølging av veiledning og råd
I de fleste tilfeller blir veiledning bedre dersom den følges opp. Når tiltak rundt et barn har vært drøftet, er det som oftest en fordel at tiltakene evalueres etter en stund. Det legger press på gjennomføringen av tiltakene, og det gir også veileder nyttig erfaring å ta med til andre veiledningssituasjoner. Dersom PPT ikke tar vare på opplysningene fra veilednings-samtaler og følger dem opp, vil arbeidet vi gjør lett bli preget av tilfeldige «happenings», noe som sjelden fører til positive endringer for de barna vi skal medvirke til å gi en bedre skole- eller barnehagedag.

Hvor går vi?
For meg har det vært viktig å reise spørsmålet om uformelt klientarbeid er noe vi skal drive med i PPT. Slik jeg ser det nå, bør vi være forsiktige med å akseptere denne arbeidsformen, men heller være rederlige og kalle et barn vi drøfter med skole eller barnehage for klient/bruker/borger, og registrere og følge opp det arbeidet vi gjør. Det hadde vært spennende å høre andre sine synspunkt på dette spørsmålet.

Sturla Helland

"Har du hørt at ..."

Stillingsannonser

Spesialpsykolog
Midlertidig stilling som spesialpsykolog er ledig ved Øverby kompetansesenter, Gjøvik.
Øverby er et statlig spesialpsykologisk kompetansesenter med følgendemålgrupper:
- sammensatte lærevansker
- sosiale og emosjonelle vansker
- ervervet hjerneskade

LENKE TIL FULLSTENDIG UTLYSINGSTEKST PÅ ØVERBYS NETTSIDER

http://www2.skolenettet.no/skolenettet/data/f/3/00/91/1_802_0/Utlys._psyk_2005.doc

LENKE TIL ØVERBY KOMPETANSESENTERS NETTSIDER for mer om arbeidsplassen.
http://www.statped.no/overby/