SKOLEPSYKOLOGI Tidsskrift for pedagogisk-psykologisk tjeneste Nr. 1, 2005 Årgang 40

Innhold

Leder: Den store mobbekrigen!
Av Astri Müller Indrebø

Innspill fra Forum: Oversvømmelse
Av Vidar Ottesen

Har du hørt at ...

Om å skape parallelle prosesser i det pedagogiske arbeidet
Av Kari R. Kaalaas

Mestring
Av Rolf Skjelstad

I skuddlinjen
Av Jan G. Mossige

Forebygging av psykiske lidelser hos barn og unge
Av Bergliot Gjelsvik

Mobbing: Tåkelegging er neppe løsningen
Av Svein Larsen og Terje Manger

Beste artikler i Skolepsykologi 2004

Hareides mobbekritikk: Sterke meninger på svakt faglig grunnlag
Av Dan Olweus

Dag Hareide på feil mobbespor
Av Erling Roland

Veiledning for artikkelforfattere

Når hjernen IKKE kan høre

Leder

Den store mobbekrigen!
I Skolepsykologi nr. 6/2004 presenterte vi en artikkel av Dag Hareide om mobbing som tydelig har vakt oppsikt. Tidsskriftet bringer i dette nummer 3 interessante innlegg fra aktuelle og meget kompetente forskere og professorer som svar på Hareides synspunkter om mobbing og forskning på mobbing. Skolepsykologi ønsker denne debatten velkommen. Vi utfordrer også PP-folk ute i feltet som selv har erfaring med de program /opplegg som kommenteres, om å bidra med sine erfaringer på godt og ondt. La ikke dette kun bli en øvelse for forskere.

Nedleggingstruet PP-tjeneste? Høringsnotatet med forslag til endringer i Opplæringsloven som ble lagt ut i midten av oktober av Utdannings- og Forskningsdepartementet, innebærer at retten til spesialundervisning uthules. Det gjøres ved at prosedyrene for tildeling foreslås endret slik at
rettssikkerheten for de det gjelder blir sterkt svekket.

Hvis forslaget går igjennom, betyr det at kravet til sakkyndig opplæring bortfaller og at enkeltvedtak om spesialundervisning betraktes som en individuell opplæringsplan. Endringsforslaget vil svekke rettighetene til de svakeste og innebærer også at foreldrenes innflytelse reduseres. For PPT betyr det at PPTs rolle som uavhengig fag- og rådgivningsinstans svekkes betraktelig. Og som Mossige understreker i sitt innlegg, hvis håndteringen av elevenes rettigheter til tilpasset opplæring skal være mulig, kreves det
isteden at PPT rustes opp til å gå inn i langt flere saker enn idag.

Endringsforslaget virker lite gjennomtenkt, så her må fagfolk i PP-tjenesten både lokalt, regionalt og nasjonalt kjenne sin besøkelsestid og benytte seg av de påvirkningsmuligheter som finnes.

Skolepsykologi oppfordrer leserne til å besøke våre hjemmesider på web-adressen www.skolepsykologer.no Her vil en av artiklene fra hvert nummer legges ut, i tillegg til annet stoff.

Skolepsykologi feirer 40-årsjubileum iår. Dette vil bli markert på forskjellige måter. Blant annet planlegger vi et jubileumsnummer til høsten, hvor vi trenger innspill fra dere. Skolepsykologi vil i den forbindelse innby til en prisoppgave rundt temaet fremtidens PP-tjeneste. Mer om dette i neste nummer.

Tilslutt en takk til alle som har bidratt med stoff som gjør tidsskriftet interessant og lesverdig. En spesiell takk til prisvinnerne av Beste artikler i 2004 for interessante og tankevekkende innlegg.

GODT NYTT ÅR!

Astri Müller Indrebø

Innspill fra Forum

Oversvømmelse
Avslutningen på 2004 ble spesiell for oss alle. Tsunamien på den andre siden av kloden skyllet også inn over oss med en flom av informasjon i radio, TV og avisreportasjer. Mange norske var blant dem som fikk sin solfylte ferie under fjerne himmelstrøk forvandlet til et vått mareritt. Norske barn og
voksne reiste seg til tidenes største spontane støtte- og innsamlingsaksjon i medfølelse med katastrofens ofre. Solidaritet og empati er på ingen måte gått tapt i høykonjunktursamfunnets individsentrerte fokus der økt levestandard og eget velvære, selvrealisering, er satt som mål for et vellevd liv.

Mange barnehager, skoler og PPT-kontor fikk ved begynnelsen av det nye året direkte befatning med familier der ett eller flere av medlemmene ble skadet eller drept i ulykken. Selv har jeg fått erfaring med arbeidet til kommunens beredskapsgruppe, og er blitt imponert over den omsorg og profesjonalitet
som er utøvet. Kriseplanene til barnehager og skoler viste seg å fungere, og ledelsen har sammen med personalet klart å ivareta barn og familier i den vanskelige livssituasjonen de er kommet opp i.

Andres død berører oss. Vi blir engasjert i deres skjebne og i fortvilelsen til de pårørende. Samtidig vendes blikket innover mot vår egen sårbarhet og vissheten om at dødens realitet også når oss en dag. En ubehagelig tanke som vi til vanlig ikke stanser opp med. Livets slutt har liten plass i livet som leves, og er ikke lengre, i vår kultur, en naturlig del av det å være til. Begravelser blir en parentes som fortest mulig må glemmes.

Ved større ulykker der mange mennesker dør samtidig, mobiliserer massemediene så sterkt at vi ikke slipper unna. Vårt møte med andres plutselige død blir også et møte med vår egen. Pengeinnsamling og fakkeltog blir kollektive sørgesermonier der noe av kulturens avgrensinger og forflatinger, for et kort øyeblikk, blir hentet inn igjen. Etter en tid står vi like tom tilbake inntil neste katastrofe rammer.

I sin bok "Eksistensiell psykoterapi" vinkler Irvin D. Yalom vissheten om døden til noe som også har spiren til livskraft i seg. Psykisk helse er i sitt innerste vesen relatert til de fire sentrale angstområdene døden, friheten, isolasjonen og meningsløsheten. I forhold til den førstnevnte skriver Yalom at "Den biologiske grense mellom liv og død er temmelig skarp, men psykologisk sett glir liv og død over i hverandre. Døden er et livsvilkår, et øyeblikks ettertanke sier oss, at døden ikke simpelthen er
livets siste øyeblikk". "Døden begynner med vår fødsel og livets avslutning knyttes til dens be-gynnelse" (Manilius). Montaigne spør i sitt dypsindige essay om døden: "Hvorfor er du redd for din siste dag? Den bidrar ikke mer til din død enn alle de andre. Det er ikke det siste skritt som gjør deg trett, det avslører bare trettheten". Videre sier Yalom at "Døden er det vilkår, som gjør det mulig for oss å leve livet på en "egentlig" eller autentisk måte".

Mennesker som overlever livstruende situasjoner, formidler gjerne reformuleringer av livsinnholdet i tråd med slike tanker. Vurderinger av hva som er viktig blir snudd opp ned. Materiell higen reduseres, og
mellommenneskelige og åndelige verdier trer frem som langt mer vesentligere enn før. For mange blir også forholdet til egen død endret. Ved å se den i hvitøyet blir skyggene mindre truende og hånden mindre klam. Troll sprekker i dagslys.

I vårt samfunn er sykdom og død, så langt det lar deg gjøre, organisert vekk fra det pulserende liv. Vi blir fremmedgjort overfor det mest sentrale livstema. Hva alle kjenner til blir det ikke snakket om. Det er
tankevekkende at i en tidsalder der tabuer faller som dominobrikker, står dette igjen. Da Einar Førde for ett år eller to siden skrev i Bergens Tidende om kreftdiagnosen han hadde fått, og om sine reaksjoner på døden som antagelig nærmet seg raskere enn ønsket, ble han rost for sin åpenhet, og at han med dette hadde avtabuisert døden. Han gjorde et ærlig forsøk, men lykkes ikke fullt ut. Det skal nok mer til.

For dem som har mistet noen av sine nærmeste, uansett omstendigheter, vil savnet og smerten være der. De som ikke er lengre, vil alltid være en del av dem som står tilbake.

Som livstema er dette aktuelt for oss alle, enten av erfaringer vi har hatt eller fra erfaringer som kommer. Bearbeidelse av våre egne eksistensielle angstområder og et mer naturlig forhold til døden, vil gi livet nye dybder og sette oss bedre i stand til å takle døden når den berører oss med sitt nærvær.

GODT NYTT ÅR

Vidar Ottesen

"Har du hørt at ..."