SKOLEPSYKOLOGI Tidsskrift for pedagogisk-psykologisk tjeneste Nr. 5, 2005 Årgang 40

Innhold

Leder: Gammel årgang
Av Jan G. Mossige

Innspill fra Forum
Av Sturla Helland

"Har du hørt at..."

Rådgivning til minoritetsspråklige foreldre fra et multikulturelt perspektiv
Av Meral R. Øzerk     

Bokanmeldelse       

Tourette syndrom
Av Lisbeth Iglum Rønhovde    

Intervju med Sturla Helland

Intervju med Eric Nonseid   

Stort og smått fra Storefjell

"Det store fjellet"

Leder

GAMMEL ÅRGANG
Vi nærmer oss slutten på den 40. årgangen av Skolepsykologi.

I forbindelse med tidsskriftets tredveårsjubileum, påtok Arne Blindheim seg å redigere Gammel årgang, et tilbakeblikk på hva tidsskriftet hadde vært opptatt av frem til 1995.

Til glede for nye lesere - og til irritasjon for gamle lesere ­ har vi tillatt oss å trykke opp deler av gammel årgang slik at leserne får et kjapt overblikk over hva som preget Skolepsykologis spalter de første ti årene. Enkelte problemstillinger fra damals virker gammelmodige og litt pussige, men det er forunderlig hvor aktuelle mange av artiklene fremdeles er.

Vi gjengir dessuten en god, gammel artikkel skrevet av Jossi Mordal i 1982. På den tiden sto PP-tjenesten ved et veiskille. Mange skolesjefer og skoledirektører ønsket å kastrere tjenestens faglighet og gjøre den til en administrativ enhet på skolekontoret som skulle utføre de oppgaver som skolesjefene til enhver tid ønsket utført. En av oppgavene som PPT skulle
beskjeftige seg med, etter mange skolesjefer og ­direktørers mening, var et såkalt ledelsesutviklingsprogram for skolen, MOLIS. (Forkortelsen står for noe sånt som "Miljø og ledelse i skolen", men ble omtalt, mer presist, som "miljø og lidelse".)

På den tiden Jossi Mordal skrev artikkelen, var mange skoledirektører fremme med kastrerings-redskapene sine og truet med nedleggelse hvis ikke PP-tjenesten føyde seg og ble skoleadministra-sjonens forlengede arm. Dette var nye toner fra kommunenes side og mange solide PP-tjenere begynte å spekulere over om ikke skolesjefene hadde rett. Kanskje var det riktig å glemme de individuelle barn og unge og heller begynne å arbeide "systemorientert" i stedet. Da kom Jossis foredrag/artikkel og ryddet opp i tankene til mang en forvirret PP-tjener. Jossi gjorde det klart at tjenesten ikke var til for å tjene administrasjonens interesser, PPT skulle være til for barna og ingen andre!

Artikkelen "PP-tjenesten- ved en skilleveg?" fikk en mektig innflytelse for PP-tjenestens selvbilde: Tjenesten skulle tilby sin kompetanse til barn og unge og ikke la kompetansen forvitre og stelle med systemer der ingen virkelige mennesker befant seg.

Dessverre har artikkelen fremdeles gyldighet. Det er ikke lenge siden det s åkalte "Søgnen-utvalget" gikk inn for å kastrere PPT og la tidligere PP-tjenere stulle med systemarbeid i en organisasjon som ble omtalt som "pedagogisk veiledningstjeneste". Heldigvis ble galskapen stoppet, men vi bør alltid være på vakt og derfor kan de fleste av oss fremdeles høste lærdom og inspirasjon fra en artikkel som snart er 25 år gammel.

Les og lær og gjør Arne Blindheims ord til deres: "Den som glemmer sine forfedre, er som en bekk uten kilde og som et tre uten rot".

Jan G. Mossige

Innspill fra Forum

Myndighetene understreker i sterkere og sterkere grad at beslutninger skal fattes på grunnlag av evidens, og at evidensbasert praksis og evidensbaserte tiltak er det det skal satses ressurser på i fremtiden. Dette høres umiddelbart fornuftig og kostnadseffektivt ut, men på årets internasjonale skolepsykologkonferanse (ISPA), ble det stilt noen spennende spørsmål ved en slik tankegang.

Det første spørsmålet gikk på realiteten i myndighetenes ønsker om evidensbaserte praksis. Bygger politikerne virkelig sine beslutninger på evidens, og eventuelt hva slags evidens bygger de på? Skolepsykologer fra ulike land hevdet at mange, kanskje de fleste, offentlige beslutninger var ideologiske begrunnet, og noen gikk til og med så langt som å hevde at bare evidens som var i tråd med ideologien hadde gjennomslag. I dagens norske valgkamp kan det for eksempel være nærliggende å spørre om det er evidens eller ideologi som ligger bak flere politikeres løfter om offentlig skolemat?

På ISPA ble det også hevdet at mye av evidensen bak offentlige beslutninger er basert på forskningsdesign der N=1. Tusenfrydulykken i sommer er et typisk eksempel på det. En person med funksjonsvansker falt ut av en karusell, og som en konsekvens av dette ville myndighetene forby personer med funksjonsvansker å bruke ulike apparater i fornøyelsesparker. En slutning for en hel gruppe var i ferd med å bli fattet på grunnlag av et uhell en person hadde opplevd. Vi kan se det samme når mennesker står frem med ”sin sak” i media; plutselig endres politiske prioriteringer og dette mennesket, eventuelt gruppen det representerer, opplever beslutninger fattet på grunnlag av et tilfelle.

Den motsatte problemstillingen ble også reist. Evidens er ofte synonymt med at det har skjedd statistisk signifikante endringer som en konsekvens av ulike beslutninger, programmer eller tiltak. Da har gjennomsnittet i gruppen endret seg, men spørsmålene om hvem i målgruppen som har endret seg, hva som er endret, og om det var denne endringen som var ønskelig, er fortsatt ubesvarte. Settes det i gang et program for å endre en atferd i for eksempel en gruppe elever, vil en statistisk endring aldri kunne si oss om det er det de mest velfungerende som fungerer bedre, om det er de mest utsatte som har fått det bedre, eller hva som har skjedd?

I en tid der, i alle fall jeg, har latt meg ”blende” av ”evidens” ble dette nyttige tanker og refleksjoner som jeg kanskje har klart å formidle videre. Meningen var, og er, ikke at vi skal slutte å forholde oss til evidens ved tiltak og beslutninger, men heller en påminning om at evidens som regel ikke er synonymt med sannhet.

Sturla Helland   

"Har du hørt at ..."