SKOLEPSYKOLOGI Tidsskrift for pedagogisk-psykologisk tjeneste Nr. 6, 2005 Årgang 40 Jubileumsutgave

Innhold

Leder: Gamle og nye tider
Av Erik Hageler

Innspill fra Forum
Av Vidar Ottesen

"Har du hørt at..."

PP-tjenesten i år 2010: Den integrerte oppveksten
1. prisvinner i Skolepsykologis jubileumskonkurranse  
Av Jan Skjerve      

Kultur for læring i en inkluderende skole
fra den 18. landsdelssamlingen for Nord-Norge arrangert på Svalbard fra 13. - 15. september 2005
Av Astri Müller Indrebø 

Skolepsykologis redaksjon    

Skolepsykologis prisoppgave       

Kompetanse for utvikling ­ PP-tjenesten som lærende organisasjon
2 . prisvinner i Skolepsykologis jubileumskonkuranse  
Av A. Bekkevold

Jubileumshilsener

Jubileumssang

Tanker om PP-tjenestens framtid
Av Roald Andor Anthun       

Livet i PP-tjenesten
Av Kjell Arne Follerås       

Leder

GAMLE OG NYE TIDER

Bladet Skolepsykologi er inne i sin 40. årgang. Det første prøvenummer kom ut i juni 1966 med navnet Skolepsykologen. Men Knut Funnemarks idé var at dette skulle være et blad for alle faggruppene i tjenesten, derfor skiftet det navn etter to år.

Dette nummer er selve jubileumsnummeret. Vi bringer hilsener fra Forum for psykologer i skolen og fra Norsk psykologforening. Vi har også en jubileumssang om bladet  som vi håper vil bli sunget av våre trofaste lesere både nå i jubileumsåret og senere.

Etter å ha sett litt tilbake på gamle årganger i forrige nummer, er vi nå der hvor vi ser fremover. PP-tjenesten lever, og vi har spurt våre lesere om hvordan de forestiller seg tjenesten i år 2010. Dette har vi gjort gjennom en priskonkurranse. Det kom inn 5 bidrag, ikke akkurat overveldende mange, men vi er glade for disse bidragene. I dette nummer har vi den glede å presentere bidragene fra 2 av prisvinnerne. Vin-neren av førsteprisen, Jan Skjerve, beskriver en tenkt utvikling fram mot en sterkere integrering med andre hjelpetjenester for barn og unge i kommunene.

I de nærmeste årene framover har vi en ny politisk ledelse her i landet. Skole er et felt som har engasjert i valgkampen, og det blir spennende å følge utviklingen. Det har foregått og foregår kommunal omorganisering i stor stil i Norge. Det brukes mye energi på dette også i forhold til våre fagområder. Vi tror det er viktig at PP-tjenesten forholder seg proaktivt i dette og ikke bare seiler med og tar den rolle som blir tildelt. Det vil si at det er viktig å delta konstruktivt i utviklings- og endringsarbeid sammen med skole, barnehage, barneverntjeneste, helsestasjon og kommunal og statlig psykisk helsetjeneste.

Hvis en har barnet og familien i fokus, må det være en fordel med en tjeneste som har en dør og mindre byråkratisering og gjensidige henvisninger enn det som er tilfelle i dag. Det må også være viktig å bygge bro over kløfter mellom behandling og sakkyndighet. Godt sakkyndighetsarbeid og systemarbeid i skole og barnehage er et vesentlig bidrag til utsatte barns psykiske helse. PPT er kommunenes sentrale instans med kompetanse vedrørende barns og unges utvikling. Vi arbeider på den arena der alle barn og unge er, og vi er naturlige aktører i kommunal behandlingsvirksomhet. Det bør være definitivt slutt på den tid da en sa at PPT ikke skal drive behandling.

Vi bringer også innlegg fra veteranene Roald Andor Anthun og Kjell Arne Follerås om PPT i fortid og framtid. Det er, i likhet med prisoppgavene, lesning til å bli klokere av.

Erik Hageler  

Innspill fra Forum

 VALGETS MULIGHETER - IGJEN

Det var med stor interesse jeg leste fra "gammel årgang" i det forrige nummeret av Skolepsykologi. Artikkelen "PP-tjenesten ­ ved en skilleveg?" av Jossi Mordal fra 1982 trekker et dagsaktuelt tema over tyve år tilbake i tid. Hva skal PPT brukes til og hvem er vi til for? Og i forlengelsen av dette; hvilke metoder bør vi anvende i vår tilnærming for å nå de mer eller mindre klare mål som settes for tjenesten?

Historien fra tjenestens spede start viser at problemstillingene heller ikke var nye på 80-tallet. En endelig avklaring virker fortsatt utenfor rekkevidde. Kanskje skal det være slik i en organisasjon som vår. Generelle endringer i samfunnet og mer spesifikke utviklingstrekk i barnehage og skole samt andre hjelpeinstansers fremvekst og profilering skaper endrede rammevilkår også for vår virksomhet. PPT har alltid vært tilpassingdyktig ved å innfri de overordnede krav og fylle tomrommet i det totale hjelpetilbudet for barn og unge. Det nye i dagens situasjon er fremveksten av tilstøtende hjelpeinstanser som gradvis overtar områder vi i stor utstrekning har innbefattet i tilbudet vårt. Sammen med gamle trender som systemrettet arbeid og ønsket om en pedagogisk veiledningstjeneste er bildet blitt enda mer komplisert enn tidligere.

Opptrappingsplanen innen psykisk helse skal avsluttes i -08. Så langt er store midler tilgodesett BUP-systemet. På lokalt nivå er midlene spredt på oppretting av helsestasjonspsykologer, styrking av barnevernet, utbygging av institusjonsplasser, og enkelte steder har det også falt noen smuler til PP-tjenesten. Resultatet er en økt fragmentering av hjelpetilbudet til barn, unge og deres familier. De siste årenes idé om én dør inn til det lokale hjelpeapparatet, og de mange samordningsforsøk som er igangsatt for å nå dette målet, blir ytterligere vanskeliggjort i kjølvannet av den pågående utvikling. Det blir enda flere som skal samhandle, med all den tidsbruk dette medfører. I tillegg utydeliggjøres grenseoppgangen mellom de forskjellige instansers ansvarsområder.

Psykologforeningen lanserte for en tid tilbake begrepet "kraftsenter". I dette ligger ønske om en motsatt trend. I stedet for å splitte opp hjelpetilbudet blir fordelene med å samle mest mulig under samme organisatoriske tak vektlagt. Fordelene med å bygge på det allerede eksisterende og utvide mandatområdet trekkes frem. PP-tjenesten fremheves som den lokale instans som er tenkt å besitte høyest kvalifisert spesialpedagogisk- og psykologisk kompetanse, og som dermed er det naturlige sted å videreutvikle til et kraftsenter for barn og unges psykiske helse i kommunene. Dette innebærer at vi skal kunne gi hjelp på et langt bredere nedslagsfelt enn de barnehage- og skolerelaterte kjerneoppgaver. Disse skal ikke være ugjort. Det skal komme andre i tillegg. For mange PPT-kontor er en slik profil ikke noe nytt. Det drives mye behandling, veiledning i hjemmene og parterapi med utgangspunkt i å bedre voksnes relasjon til barn rundt om i landet.  Kraftsentertanken innebærer at ressurser og et offentlig mandat blir gitt for å utrette slik virksomhet.

Det valget PP-tjenesten står overfor i dag, eller for å uttrykke meg i tråd med Jossi Mordal; det veiskillet vi står innenfor, er enten å bli presset av andre instanser, og muligens i tråd med ønsket fra enkelte arbeidsgivere, i retning av en ren pedagogisk veiledningstjeneste, eller å utvikle oss til kraftsentre. Jeg tror at det ikke finnes noen mellomposisjon å innta.

Enkelte steder gror tjenesten i riktig retning. Haugesund er et eksempel som flere ganger er trukket frem. I Bergen har tre av de åtte kontorene fått en stillingsstørrelse til å koordinere tiltakene for de mest alvorlig psykisk syke barna. I de fem andre bydelene er denne stillingen lagt til psykiatri-tjenesten. Ved Åsane-PPT har vi fra Opptrappingsplanen også fått en hel psykologstilling til å drive behandlingsvirksomhet. Dette gir oss muligheten til, i en viss utstrekning, å gi et tilbud lokalt til barn og familier som vi av kapasitetshensyn ellers måtte henvist videre til BUP. En bedre kartlegging, og derved en klarere målsetning med viderehenvisninger der dette vurderes som riktig, blir også lettere å få gjort.

Inneværende år har vi en samarbeidsavtale med BUP om å avgi en 40% stilling til felles arbeid med foreldregrupper i regi av PMT-O modellen. Målet for neste år er å få tilført nok ressurser til å kunne drive dette arbeidet videre som et rent PPT-tiltak.

Når PPT er proaktiv med en visjon om å bli et reelt Kraftsenter kan målet bli nådd.

Andre instanser vil bli påvirket av en slik utvikling. Lokalt forankrede krefter kan bli samlet i en organisatorisk enhet. Oppgavene til BUP skjerpes til å yte høyt kvalifisert hjelp på spesielle områder der den enkelte PP-tjeneste ikke kan forventes å inneha nødvendige faglige ressurser, som for eks. ved alvorlige spiseforstyrrelser, oppfølging av suicidalutsatte og behandling av psykotiske barn/ungdommer. Dimensjoneringen av disse instansene bør i neste omgang bygge på hvilken form det lokale PPT-kontor har. Variasjonene mellom kontorene på landsbasis er som kjent markert, og utformingen vil dermed kunne bli forskjellig. Trenden ved den skisserte utviklingen vil generelt likevel bli en nedbygging av annenlinjetjenesten og overføring av personalressurser til PPT (jfr. omorganiseringen av Kompetansesentrene for en del år tilbake). En lignende utvikling kan skje innen det kommunale barnevernet der det organisatorisk skilles mellom kjernebarnevernet og tiltaksbaserte tilbud.

Hvert enkelt PPT-kontor må bevisst bestemme seg for hvilken retning som ønskes.

Min spådom er at den inaktive, tilpasningsdyktige PP-tjenesten ender opp i fotsporene etter den nedlagte pedagogiske veiledningstjenesten, mens den som vil jobbe for å bli et kraftsenter, har en historisk mulighet til å bli det. Vi står ved veiskillet nå, og dette er det riktige tidspunktet til å forme tjenesten vår for årene som kommer.  

Vidar Ottesen

"Har du hørt at ..."