SKOLEPSYKOLOGI Tidsskrift for pedagogisk-psykologisk tjeneste Nr. 1, 2006 Årgang 41

Innhold

Leder: Det er nære på ...
Av Jan G. Mossige

Innspill fra Forum
Av Kristin Frisch Moe

"Har du hørt at..."

PPT - foreldrenes advokat eller skolens løpegutt?
Av Kari K. Ask, Hanne Løvli og Mie Høydal.      

Utdanningsdirektoratets strategi for læ-ringsmiljøet i grunnopplæringen (2005-08)
     Av Peder Stokke    

PP-tjenesten som innovatør i skoler
      Av Torunn Tinnesand       

Lærarkompetansen i ei inkluderande opplæring
      Av Peder Haug       

En vakker blomst i PP-tjenestens bed
     Av Jan G. Mossige       

Debattinnlegg  Av Brynjar Gunnarskog       

Innholdsfortegnelse årgang 40, 2005       

Veiledning for artikkelforfattere       

Leder

DET ER NÆRE PÅ ...

Ved inngangen til det nye året ble redaksjonsutvalget i Skolepsykologi redusert fra fem til to medlemmer.

Opprinnelig var det meningen at redaksjonsutvalget skulle bestå av seks-syv medlemmer, men de siste årene har det bare vært fem som har sittet i utvalget. Det har vært strevsomt til tider, men hovedsakelig morsomt og lærerikt takket være god lagånd og stor stolthet over å få være med å utgi tidsskriftet vårt.

Men nå er det altså blitt vel tynt i rekkene. At Astri Müller Indrebø, som har vært ansvarlig redaktør, sa opp stillingen sin, var nesten en katastrofe. Hun har i en årrekke hatt et myndig overblikk over alt som har hatt med Skolepsykologi å gjøre og nedlagt et voldsomt arbeid for tidsskriftet. Men en ulykke kommer sjelden alene: Sissel Kløvjan og Ingunn Hatløy, som har hatt omfattende kontakter med interessante fagmiljøer hhv. i Nord-Norge og på Vestlandet, er også borte. Så nå er det bare Erik Hageler og undertegnede tilbake ­ noe som i seg selv ikke lover helt godt for tidsskriftets videre drift.

Heldigvis vil vi knytte til oss to andre redaksjonsmedlemmer med det første. Disse vil bli behørig presentert i neste utgave av Skolepsykologi. (De tre avgåtte redaksjonsmedlemmene vil naturligvis også bli nærmere omtalt i samme nummer.) Men vi mangler fortsatt to redaksjonsmedlemmer.

Er du en psykolog med relativt godt humør som fortrinnsvis arbeider innen PPT og ønsker faglige utfor-dringer i et noe aldrende, men svært trivelig miljø, bør du snarest kontakte redaksjonen. Kanskje akkurat du passer i stillingen som nytt redaksjonsmedlem.

Arbeidet som redaksjonsmedlem gir ikke penger i kassen, men gir deg rikdom på andre og langt viktigere områder. Kvinner oppfordres særlig til å kontakte redaksjonen, siden vi allerede blir/er fire mannfolk.

Tidsskriftet vil forandre seg noe i tiden fremover. I vår vil antall utgivelser reduseres fra fire til tre og i dette nummeret vil den faste spalten "Har du høyrt at..." utgå. Omtalen av årets beste artikler vil forskyves til nummer 2.

Vi har imidlertid mange idéer om hvordan Skolepsykologi skal gjøres bedre enn noen gang tidligere og disse idéene skal realiseres utover våren. Så vil du være med på å videreutvikle vår alles kjære Skolepsykologi, som nå er inne i sin 41. årgang, så er det bare å gi lyd fra seg. Bladets videre fremtid er helt avhengig av at redaksjonen får nye medlemmer!

Jan G. Mossige

Innspill fra Forum

OMORGANISERING AV DE KOMMUNALE HJELPETJENESTENE ­ EN TRUSSEL MOT DE INDIVIDUELLE RETTIGHETENE?

I mange kommuner har man siden 90-tallet drevet omorganisering av de kommunale hjelpetjenestene. Et fellestrekk ved omorganiseringene er at tjenester som helsestasjon, barnevern, psykisk helseteam, fysio- og ergoterapitjenesten, PPT og sosiale tjenester blir knyttet tettere sammen. Meningen er at den hjelpetrengende klienten og hans/ hennes familie skal få sitt behov vurdert og dekket av en samlet kommunal hjelpetjeneste uansett hvilket lovverk det sorterer under (være seg f.eks. barnevernslov, opplæringslov eller helselov).

Hvordan man organiserer samordningen av tjenestene og hvilke tjenester man uthever som spesielt viktige varierer fra kommune til kommune. Det er også variasjon i hvor langt man har kommet i prosessen. Enkelte kommuner er i planleggingsfasen. I andre er man midt oppe i det. I en tredje gruppe har man gjort en del forsøk for så å gå tilbake til noe som likner den organiseringen man hadde i utgangspunktet.

Gjennom regionale faglige nettverk har jeg fått mulighet til å delta i diskusjoner hvor psykologene i PPT har luftet sine reaksjoner på disse omorganiseringene. Jeg vil i dette innlegget legge frem det jeg ser som fellestrekk ved disse omorganiseringene og peke på noen av de potensielle følgene jeg ser for klientene og deres familier i forhold til rettigheter.

Jeg vil imidlertid understreke at jeg med dette ikke ønsker å argumentere for segregering av hjelpetjenestene. I all hovedsak ser jeg det som nødvendig og riktig at hjelpetjenester er fleksible nok til å samordne seg overfor klienter med sammensatte behov. Jeg vil imidlertid peke på noen av farene ved å lage et sammenkjørt hjelpeapparat som kan bli så velsmurt at det kjører over den enkelte klient og hans/hennes familie.

TIDLIG INTERVENSJON OG FOREBYGGING

Ofte er målet med omorganiseringene i liten grad konkretisert. ”Vi skal gi barna og deres familier et bedre tilbud” synes å være dekkende som målformulering. Hvordan man skal gå til verks for å nå målet er heller ikke satt ord på direkte overfor arbeidstakerne, men begreper som ”tverrfaglighet”, ”samordning” og ”nærhet til brukeren” synes å gå igjen.

Ofte aner man konturene av en tankemodell der barn med ulike vansker og deres familier blir fanget opp på et såpass tidlig tidspunkt at generelle, lavterskel- og forebyggende tiltak blir tilstrekkelige for å rette opp en potensiell skjevutvikling. Disse tiltakene kan være mor-barn grupper, familieterapi, samtalegrupper, barnehageplass osv.

Generelt har de ovennevnte tiltakene fått en blandet mottakelse av de ansatte i kommunene. En generell styrking av det kommunale hjelpetilbudet oppleves som positivt. Ofte opplever man imidlertid at tiltakene som blir valgt settes i gang uten noen skikkelig analyse av hva behovet faktisk er i den aktuelle kommunen. Valg av tiltak preges også av noe tilfeldighet i forhold til hvilken kompetanse man har i kommunen fra før. Et eksempel på dette er valget av familieterapi som forebyggende tiltak rettet mot familier der man ser at foreldrene har behov for veiledning på grensesetting og konsekvent oppdragelse.

Nå som tidligere ses helsestasjonen, barnehagene og skolene på som de viktigste arenaene for å oppdage vansker. I stedet for å øke kompetansen om skjevutvikling og vansker hos helsesøstrene og lærerne, ser man for seg et tettere samarbeid med de øvrige hjelpetjenestene som innehar den aktuelle kompetansen.

Ofte består samarbeidet av tverrfaglige grupper som møter på den enkelte skole og barnehage for å drøfte saker der det er innhentet informert samtykke fra foreldrene. På disse møtene kan man bli enige om hva skolene/barnehagene bør gjøre for å innhente hjelp fra f.eks. barnevern og PPT. I andre saker kommer man frem til at problemene kan løses ved lavterskeltiltak på skolen/i barnehagen.

Man kan også bli enige om at f.eks. PPT-psykologen blir med helsesøster på kontroll med det aktuelle barnet og foreldrene. Dette samarbeidet har generelt vært godt mottatt i PPT.

OMFANGET AV SAMARBEIDET ØKER: PPT UNDER ØKT PRESS

Ofte begrenser imidlertid ikke det tverrfaglige samarbeidet seg til de ovennevnte møtene. I mange kommuner prøver en f.eks. ut modeller der tilflyttende familier med sammensatte vansker blir møtt av et samlet hjelpeapparat. Man prøver også ut interne samarbeidsteam. Her er det meningen at de ansatte i hjelpetjenestene skal drøfte sammensatte saker anonymt. Dette øker ofte skepsisen blant medarbeiderne i PPT av flere grunner.

For det første har det med kapasitet å gjøre. Innen hver enkelt tjeneste skjer ikke hyppig oppmøte på tverrfaglige møter uten konsekvenser for øvrige ansvarsområder. For den enkelte medarbeider vil dette ofte kunne innebære å møte på flere ulike team, noe som automatisk reduserer innsatsen på nåværende arbeidsområder. Det burde etter min mening også vært gjort en analyse av hvor kostnadseffektive slike møter er før en setter i gang storstilte forsøk med hele kommuner.

For det andre går dette på bekostning av PP-tjenester som vi vet at foreldrene etterspør. Fjorårets brukerundersøkelse ”Eleven i fokus” gjennomført av NIFU STEP (rapport 9) indikerer at foreldrene generelt er fornøyd med PPT sine tjenester og kompetansenivå, men at de ønsker et tettere samarbeid. Mange kommuner har også gjort egne brukerundersøkelser som støtter NIFU sine resultater. I min kommune indikerer fjorårets PPT-evaluering fra foreldre, skoler og barnehager et ønske om at PPT skal drive mer klientarbeid, mer foreldreveiledning, mer kompetanseheving og ha mer kontortid på den enkelte skole/ barnehage.

Det er gledelig at tjenestene våre er etterspurt, for det kan tolkes som at vi gjør et arbeid som oppleves som nyttig, og jeg er usikker på om det er rett å ignorere resultatene fra brukerundersøkelsen slik de nye omprioriteringene ofte legger opp til.

Samtidig er pågangen av henviste saker like stor som alltid. Foreldre og lærere som opplever følgen av den pressede økonomien i kommunene i forhold til dårligere muligheter til tilpasset undervisning, presser på for å få barna vurdert opp mot §5-1/ §5-7 i opplæringsloven slik at den enkelte rektor blir nødt til å gi deres barn/deres elev den hjelpen han/ hun har behov for.

TANKEN OM AT FOREBYGGENDE ARBEID FØRER TIL FRAVÆR AV VANSKER

I modellen det legges opp til i mange kommuner ser en for seg at det forebyggende arbeidet skal føre til at behovet for direkte klientarbeid og sakkyndighetsarbeid blir minimalt.

For meg synes det lite realistisk at en kan hindre en såpass stor andel av våre klienter i å utvikle vansker/problemer ved forebyggende tiltak. Det hadde vært interessant om kommunen hadde gjort en grundig analyse av denne problemstillingen. Spørsmål kunne være: Hvilke barn bruker PPT mest tid på, og hvor sannsynlig er det at vanskene disse barna har kunne vært avhjulpet med primærforebygging?

Problemet slik jeg ser det er at en har en overdreven tro på forebygging og systemets evne til å fange opp risikofaktorer tidlig, og dermed overser fullstendig en gruppe som har relativt stabile og omfattende hjelpebehov.

I enkelte av de kommunene som omorganiserer mot et bedre samordnet hjelpeapparat er troen på forebygging og generelle tiltak så sterk at man ikke lenger gjør enkeltvedtak om spesialundervisning. I stedet blir timer fordelt av rektor på det enkelte trinnet.

For meg representerer dette en farlig utvikling der det enkelte barns rettigheter og foreldrenes adgang til å klage blir oversett. I denne modellen kan en lett forestille seg scenarier der ressurssterke foreldre presser skolen til å gi barnet deres mer hjelp, mens ressurssvake foreldre aksepterer det barna får.

TANKEN OM AT FAMILIER MED SAMMENSATTE VANSKER IKKE TRENGER Å GI INFORMERT SAMTYKKE TIL AT SAKEN DRØFTES MED ANDRE INSTANSER

Et annet aspekt ved det økte samarbeidet internt mellom kommunens ulike lovpålagte tjenester, er hensynet til personvern og klientens rett til å takke nei til å bli drøftet som et anonymisert ”kasus” i en tverrfaglig gruppe med stort potensiale for å bli gjenkjent i en liten kommune.

I mange kommuner ønsker man at klienter skal kunne motta hjelp fra ulike instanser uten at overføringen av informasjon fra en instans til en annen blir formalisert i et spesifikt samtykke og evt. henvisningsskjema.

Dette anses som unødig papirarbeid og et uttrykk for den enkelte medarbeiders frykt for endring, motstand mot denne endringen og negative holdninger til samarbeid. Det er åpenbart at det tverrfaglige samarbeidet har stort potensiale for den enkelte klient så sant det blir fulgt opp med reelle tiltak og felles evaluering av tiltak.

For meg som fagperson og psykolog representerer dette imidlertid også potensielle overgrep på den enkeltes rett i forhold til. personvernloven. Jeg er også usikker på hvorvidt jeg, uten en spesifikt samtykke fra den enkelte klient, har lov til å legge frem anonyme case jeg med stor sannsynlighet vet vil bli gjenkjent.

HVEM BLIR BESTILLER OG UTFØRER AV DET PSYKOLOGFAGLIGE ARBEIDET I EN SLIK MODELL?

Et tredje ankepunkt jeg har er mer knyttet til psykolog-rollen i slike sy-stemer som disse skissert ovenfor. Man tenker seg ofte i disse modellene at den enkelte medarbeider skal kunne yte tjenester overfor den enkelte familie generelt  uten at dette er spesifikt underlagt det aktuelle tjenesteområdet, som f.eks. PPT. I min ideelle versjon av samarbeidsmodellen innebærer dette f.eks. at PP-psykologen blir bedt om å ta et visst antall samtaler med familien i stor sorg. En slik bruk av spesialistkompetanse er nødvendig på et lite sted.

Jeg frykter imidlertid en utvikling der psykologen blir satt på alle de ”umulige sakene” en kommune sliter med. Dette kan være saker der klienten og hans/hennes familie har et svært ambivalent forhold til sitt hjelpebehov og de tjenestene som tilbys, der man som psykolog blir satt til å behandle klienten til å bli en bedre klient, og der verken klienten eller psykologen har eierskap til bestillingen. Slike situasjoner kan lett føre til overgrep mot den enkelte klient.

Mine ankepunkter i forhold til. omorganisering av de kommunale hjelpetjenestene er altså alle knyttet til den enkelte klient og hans/hennes familie sin rett til medbestemmelse og til å klage til høyere instanser. Det gjelder retten til å reservere seg, men også retten til å be om mer. Gjennom kontakt med andre PP-tjenester vet jeg at min kommune ikke er den eneste som omorganiserer mot akkurat denne modellen.

Jeg savner en debatt som tar opp disse problemstillingene i forhold til hvor langt en kan la seg presse til å la det tverrfaglige arbeidet gå på akkord med ens egen faglighet og forhold til lovverket.

"Har du hørt at ..."