SKOLEPSYKOLOGI Tidsskrift for pedagogisk-psykologisk tjeneste Nr. 2, 2006 Årgang 41

Innhold

Leder: Å skape vilkår for ei livsrelevant læring
Av Erik Hageler

Innspill fra Forum
Av Jogeir Sognnæs

Ønsker du en spennende faglig utfordring? 

PP-tenesta i perspektiv
Intervju med Edvard Befring ved Ingunn Hatløy.      

PPT Sommerkurs 2006

"Har du hørt at..."

PPT´s rolle i en fremtidsrettet skole
    Av Svenn Erik Knutsen og Cecilie Bérard Solli

ERFARE-modellen ­ en 6-trinns modell for strukturert erfaringsoverføring
     Av Brynjar Gunnarskog

De beste artiklene i året som gikk  

Lærerfokus i klasseromsobservasjon
      Av Anne Sofie Salberg Samuelsen

Reell brukermedvirkning ­ en styrings- og ledelsesutfordring?
      Av Gunn Fornes og Anne Bakken

Nilsson-seminaret 2006 er avholdt    

Leder

”Å SKAPE VILKÅR FOR EI LIVSRELEVANT LÆRING”

Dette er et sitat fra Ingunn Hatløys intervju med professor dr. philos Edvard Befring i dette nummer. Han har et perspektiv på PP-tjenesten og spesialundervisningen som er skapt gjennom et langt faglig liv, og sitatet er en del av hans svar på spørsmålet om PP-tjenestens primære rolle. Han har andre gode definisjoner også, og redaksjonen finner grunn til å fremheve denne:

”Den pedagogisk-psykologiske rådgivingstenesta har ein viktig inspirasjons- og støttefunksjon. Den skal vere ein tilleggsressurs for den enkelte lærar og skole. Den skal hjelpe til med å halde fokus på kva pedagogikk handlar om, og den skal bidra til at skolen maktar å ha ein tydeleg førebyggjingsprofil. Samtidig skal PP-tenesta ha ein brannkorpsfunksjon, ved å kunne rykkje ut med støtte og hjelp når særlege problem oppstår.”

Ikke et ord om ”system-” eller ”individfokus!” Vi har også andre forfriskende perspektiver på PPT¹s rolle fra Knutsen og Solli, og andre tankevekkende og lærerike innlegg.

Vi i redaksjonen er stolte av bladet vårt. ”Skolepsykologi” har blitt akkreditert som vitenskapelig tidsskrift. Vi har jobbet hardt for å skape den standarden, og mange kan takkes for det, både vår forrige redaktør Astri M. Indrebø og de to avtroppede redaksjonsmedlemmene Ingunn Hatløy og Sissel Kløvjan. Litt av æren vil vi to gjenværende også ta. Vi vil også berømme alle bidragsytere som sender oss mye interessant stoff både fra forskning og praksis. Mange av skribentene jobber i og rapporterer fra PPT og kompetansesentra (Statped). Fortsett å sende inn stoff!

Da nyåret 2006 startet var vi bare 2 igjen i redaksjonen, og vi lurte på hvordan vi skulle kunne holde standarden oppe. Nå ser det lysere ut. Rune Dahl og Fritz Johnsen er inntil videre nye medlemmer, med for-mell utnevnelse på kommende Forum-årsmøte i juni på Storefjell.

I redaksjonen har vi bestemt oss for å opprette en ny fast spalte. I en periode skrev vi pedagogisk-psykologiske psanger, og i noen år har vi presentert ”Har du høyrt at…?”. Nå er disse historie, og det nye faste blir en spalte som løfter blikket ut i verden utenfor vår egen lille faglige andedam. Noen ganger vil vi dra til andre verdensdeler, andre ganger til Danmark. Navnet på spalten blir ”FRA PERIFERIEN”.  Første innlegg kommer i nr. 3-2006.

Les også ”Innspill fra forum” som kommenterer en pågående debatt om behandling av ADHD og PPTs forhold til diagnoser.

GOD LESNING!

Erik Hageler

Innspill fra Forum

Diagnoser, behandling og PPT sin rolle!

Diagnostisering og behandling av barn med ADHD har vært et ”hett” tema i mediene i det siste. Innspillene og oppslagene har hatt ulikt saklighetsnivå, men har forhåpentligvis satt i gang en del gode prosesser.

Hos meg har de satt i gang en del interne prosesser ­- prosesser i mitt eget hode ­ når det gjelder hvordan jeg informerer og rådgir foreldre i de vanskelige prosessene de står oppe i når barn blir utredet og vi mistenker at det kan være et såkalt ”hjerneorganisk” problem.

Som psykolog i PPT er det ikke min oppgave å sette diagnosen ADHD, og det er slett ikke min oppgave å skrive ut Ritalin, Concerta eller Strattera. Men jeg kommer ofte i kontakt med disse barna og deres foreldre før de kommer inn i BUP-systemet. Og jeg kommer i kontakt med dem etter at de har fått diagnose.

Jeg har vært lenge nok i gamet til å ha møtt barn som har hatt svært god effekt av Ritalin og  barn som har liten eller ingen effekt. Og jeg har vært i en del situasjoner der ADHD har vært et blindspor. Foreldrene har behov for å bli møtt av kompetente fagpersoner som kan gi saklig informasjon om både de effektene som disse medisinene gir (virkninger og bivirkninger) og de effektene det gir å unnlate medisinering. Og de vil gjerne få innspill fra flere enn dem som stiller diagnose og setter i gang medisinering.

Men hva vet vi egentlig? Hvem av dere kjenner dere trygge på at den kunnskapen vi har på dette feltet er fullstendig? Eller på at BUP kjenner den hele og fulle sannhet. Jeg tar meg i å nikke bekreftende både når jeg hører bekymringen over at vi topper statistikken i Europa for bruk av ADHD-medisiner, og når jeg hører argumenter for at barn har rett til å få tilgang på disse medisinene. Og alle refererer til forskning og studier som støtter deres syn. Og når de som er i mot medisiner argumenterer for at disse elevene (som skolene ikke ”takler”) burde få alternativ skolegang, slår det meg at ledende skoleforskere er like skeptiske til spesialskoler for barn med atferdsvansker som disse er skeptiske til medisin. Og hva sitter vi da igjen med? Nedenstående er sakset fra en nett-debatt i Nettavisen etter TV2-dokumentaren ”Stille med pille”.

”Korleis i alle dagar kan de forsvare å utsetje tusenvis av familiar for den hetsen som de no har sett i gang? ADHD handlar ikkje om legemiddelindustrien ­ det handlar om born og vaksne som får uverdige liv utan medisin! Det handlar om mobbing og skulevanskar. Vanskar med å tilpasse seg det som andre meiner er eit normalt liv. Det er smertefull uro i kroppen ­ aldri å få vere med i leik og fritidsaktivitetar fordi andre ikkje vil ha deg der ­ timesvis heime kvar dag med skulearbeid. Angst, depresjonar og sjølvmordstankar ­ hos born heilt ned i 7 års alder. Å utsetje hardt prøva familiar for enda meir skuldkjensle fordi dei prøvar å hjelpe borna sine med medisinar, når det i dagens samfunn absolutt ikkje finst fullgode alternativ, er på grensa til vanvit!!”

Og det er dette jeg sitter igjen med: Har vi tilstrekkelig gode alternativ eller supplement til medisinering av disse barna/ungdommene? Jeg mener vi generelt har mye kunnskap om hva som skal til i barnehage/-skole og hjem/fritid for disse barna. Men jeg er usikker på hvor mye hjelp foreldre, lærere og andre i viktige voksenroller egentlig får. Har vi kapasitet til å hjelpe? Har vi metoder for å hjelpe? Bruker vi den kunnskapen vi har og de metodene som virker? Kan vi dokumentere at de tiltakene vi setter i gang virkelig virker, eller baserer vi oss på god gammeldags ”tro”? Personlig har jeg nylig vært med på å starte en spesialskole for elever med atferdsvansker i min kommune, og ”tror” fortsatt dette var et riktig og nødvendig tiltak. Tilbakemeldingene så langt er gode, men jeg ser behovet for å følge opp disse elevene på lengre sikt for å få mer kvalifiserte svar på om dette er et ”riktig” tiltak.

Hva så med andre barn? Ofte omtaler vi barna over som de barna som uansett får oppmerksomhet, fordi det er umulig å overse dem. Hva med andre grupper med barn? Er det flere barn som ikke får den oppmerksomhet de fortjener, eller den oppfølging de burde ha? Du har sikkert dine tanker om slike barn!

Jeg har tenkt mye på gruppa med ”omfattende generelle lærevansker”. De som kommer svakt ut på evnetester. De som lærer sakte eller er svært ”umodne”. De som for ikke mange år siden gikk på de statlige spesialskolene. De som har en funksjon så fylt av skam at vi fortsatt leter etter en betegnelse som ikke er for nedverdigende. For vi skal ikke kalle dem verken ”evneveike” eller ”retarderte”, og nå skal vi heller ikke kalle dem ”psykisk utviklingshemmede”, bare ”utviklingshemmede”.

Jeg har generelt ikke vært veldig opptatt av å gi barn diagnose, og mange av de behovene denne gruppa har, oppfatter jeg som uavhengig av en diagnose. For eksempel skal retten til spesialundervisning baseres på en vurdering av behov og ikke diagnose. Men jeg har i det siste blitt opptatt av om det kan være en del barn i våre skoler som egentlig fungerer som utviklingshemmede men ikke har fått eller vil få en diagnose. Og i økende grad har jeg stilt spørsmålet om disse barna burde få en diagnose. Og når bør i så fall en slik diagnose stilles?

Selv om vi skal være forsiktig med å sette opp USA som en ”gyldig” referanse hva angår diagnoser, er det slik at Skandinavia har svært mye lavere forekomst av diagnosen ”mild psykisk utviklingshemming” (ICD-10) enn USA. Norge skiller seg fra de andre skandinaviske landene ved å ha enda lavere forekomst. Dette er forhold som blant annet Jarle Eknes har kommentert, og som han kanskje vil belyse nærmere i sitt kurs på Storefjell under PP-tjenestens sommerkurs.

Vi har den siste tiden hatt en sterk økning i diagnostiseringen av utviklingsforstyrrelser innenfor autismespekteret. Dette er en diagnose som mange foreldre virker mer bekvemme med at barna deres får. Tanken på at et barn skal være utviklingshemmet ser ut til å være vanskeligere å ta inn over seg, både for foreldre, lærere og hjelpere.

Og vi i PP-tjenesten er blant de hjelperne som kanskje kvier oss for å ta opp dette temaet. Vi vegrer oss for å snakke med foreldrene om mulig diagnose. Vi tolker testresultater med forsiktighet, og har kanskje blitt enda mer forsiktige etter at WISC-III ble problematisert. Og vi skriver rapporter der begrep som ”omfattende generelle lærevansker” og ”3 standardavvik under gjennomsnittet” brukes uten at det blir problematisert at vi sannsynligvis snakker om mild PU.

Er PU en ”uverdig” diagnose? Er de ”ikke-opplæringsdyktige” fortsatt en gruppe som vi som samfunn ikke kan vedkjenne oss? Er det for lite skille i folks bevissthet om forskjellen i muligheter og hjelpebehov mellom mennesker med ulik grad av utviklingshemming?

Og så langt har jeg ikke berørt tiltakene for denne gruppa ­ spesialskole, spesialklasse, integrering, inkludering, segregering. Utfordringene og dilemmaene er mange også på dette feltet. Spesialavdelingene er vokst opp i kjølvannet av spesialskolene som ble lagt ned. Det er kanskje mindre kontroversielt å utvikle spesialløsninger for denne gruppa enn for elevene med atferdsvansker, men det er vel fortsatt mest ”politisk korrekt” å tenke seg at alle barn skal gå i den ”vanlige skolen”, er det ikke?

Kanskje trenger vi Dokument 2 for å sette søkelys på denne gruppa? Eller er de ikke engang verdige TV2 sitt fokus?

"Har du hørt at ..."