SKOLEPSYKOLOGI Tidsskrift for pedagogisk-psykologisk tjeneste Nr. 3, 2006 Årgang 41

Innhold

Leder: Allsidighet
Av Jan Mossige

Innspill fra Forum
Av Sturla Helland

Ønsker du en spennende faglig utfordring? 

"Hun sitter jo bare der"
Av Ingrid Lund.      

"Har du hørt at..."

Unge overgripere - fenomen, psykoterapi og utfall.
    Av Per Birkhaug, Per-Einar Binder og Geir Høstmark Nielsen        17

Normalskolen
   Av Edvin M. Eriksen        31

Hva kan systemarbeid innebære for PPT-kontorene? 
    Av Håkon Rambøl 41

Barn og unge med autismespektertilstand: Hva sliter de med, hva mestrer de og hvordan kan de hjelpes?
    Av Nils Kaland        45

Bokanmeldelse        65

Fra periferien        67

Veiledning for artikkelforfattere        73

Stillingsannonser        75

Leder

ALLSIDIGHET

Norsk skolepsykologi er en mangesidig arbeidsplass. Kravene til kunnskap, innsikt og handlingskompetanse er store. Dessuten er det nødvendig å titte over gjerdet til andre virksomheter og se hva som bedrives der. Tidsskriftet Skolepsykologi ønsker derfor å bidra med stoff som kan gi øket innsikt og handlingskompetanse innenfor eget fagfelt, samt orientere om hva som skjer på den andre siden av gjerdet.

I dette nummeret vil Edvin M. Eriksen se litt nærmere på normalskolen som system, mens Ingrid Lund tar for seg noen av dem som befinner seg inne i systemet. Hun beskriver en gruppe elever som både Skolepsyko-logi og andre tidsskrift har viet alt for lite oppmerksomhet, nemlig de stille og innadvendte elevene. Nils Kaland belyser hva det vil si å leve med autisme ­ både innenfor og utenfor systemet skole.

Birkhaug, Binder og Nielsen presenterer en artikkel om unge overgripere. Dette er en artikkel som ikke bare sier noe om overgrep fra de unges side, men som kanskje fremfor alt reiser viktige spørsmål om hvorfor man skal behandle og hvordan man skal kunne avgjøre om hva som er god behandling på kort og lang sikt.

Det er ikke opp til redaksjonen å bestemme hvilke av artiklene som berører tema som ligger innenfor og utenfor fagfeltet til den pedagogisk-psykologiske tjenesten. Til det er virksomheten på landets PP-kontor alt for allsidig. Forhåpentligvis vil alle artiklene være av interesse for leserne uansett.

Å se utenfor eget gjerde, innebærer også å se ut over landets grenser og holde et øye med hva som skjer i periferien. Derfor har vi den glede å introdusere en ny, fast spalte som nettopp heter I Periferien. I denne omgang omfatter periferien Hanoi, Hoi An og København.

I Periferien vil i tiden fremover stadig ha innspill fra København. Den norske redaksjonen har inngått en avtale med redaksjonen for Psy-kologisk Pædagogisk Rådgivning som omfatter utveksling av artikler og ideer. I fremtiden vil artikler fra Skolepsykologi finne veien til Danmark og danske artikler vil dukke opp I Periferien.

Den nye redaksjonen arbeider dessuten med flere idéer og prosjekter for å gjøre tidsskriftet vårt bedre og mer leservennlig. Men vi trenger hjelp fra dere lesere. Kontakt oss og gi oss idéer, artikler og reportasjer. Tidsskriftet er avhengig av at leserne gir oss innspill om hva som foregår i dagens PP-tjeneste.

Derfor ønsker redaksjonen dere alle en riktig god sommer og velkommen i spaltene til høsten.

Jan G. Mossige

Innspill fra Forum

TRYGGE BARN

Jeg har nettopp hygget meg med å lese om et nytt program for forebygging av atferdsproblemer i skolen i Tidskrift for Norsk Psykologforening.

Det første som gleder meg er at noen som arbeider (har arbeidet?) med psykisk helse blant barn på kommunenivå skriver om sitt arbeid. I en landsmøteperiode der Norsk Psykologforening skal satse på psykologer på kommunalt nivå, er det gledelig når noen av oss gjennom artikler viser hva vi driver med. Det er fortsatt slik at de fleste kommunalt ansatte psykologer er knyttet til PP-tjenesten. Jeg skulle derfor ønske at mange flere av oss kunne beskrive vår praksis, også om vi ikke klarer å gjennomføre det så stringent vitenskaplig som Nils Eriksen har gjort.

Det andre som gleder meg er innholdet i programmet. Eriksen skriver at de voksne må ha en autoritativ lederstil der makten ligger hos foreldre og lærere, og at denne makten må utøves med kjærlighet og varme. Olweus-programmet mot mobbing og LP-modellen til Lillegården kompetansesenter hevder omtrent det samme. Det ser altså ut til at perioden med ”ansvar for egen læring og oppførsel” er i ferd med å gå mot slutten. Mange av oss har nok lenge sett at barn og unge med lav indre struktur i liten grad klarte å stå i de forventningene som ligger i løse og få rammer og mye selvstendig ansvar. Det er godt at noen tar på seg oppgaven å vise at våre observasjoner er rette og at voksne må være tydelige og ansvarlige.

Parallelt med TNPF har jeg lest Kari Bachmann og Peder Haug sin forskningsrapport om ”Forskning om tilpasset opplæring” (utgitt av Høgskulen i Volda etter oppdrag fra Utdanningsdirektoratet). Rapporten er laget for å danne et grunnlag i forbindelse med planleggingen av evalueringen av Kunnskapsløftet. Den er et svært ærlig stykke arbeid, og analyserer sentrale begrep som ”inkludering” og ”tilpasset opplæring” på en ryddig måte. Konklusjonen blir også her noe de fleste av oss vet; Disse begrepene er politiske og ideologiske og kan ikke entydig knyttes til praksis. Forskere og praktikere må selv gi begrepene innhold, og det vil være vanskelig å vite om to personer som snakker om tilpasset opplæring mener det samme. Vi trenger forskere som Bachman og Haug som tør å gå løs på den vanskelige jobben det er å analysere innholdet i nye politiske og ideologiske begreper som blir lansert. Alt for ofte aksepterer forskerne de nye ideologiske retningene, eller kanskje til og med lanserer dem, og da vil forskning og analyse påfallende ofte favorisere de nye idéene.

Vi trenger helt klart en skolepolitikk. Noen må velge hvilke priorite-ringer som skal gjøres i skolen. Vanskelig blir det når politikken blir formulert med ord som ikke har konkret innhold og vanskelig kan operasjonaliseres. Da blir det i stor grad opp til hver enkelt politikere, lærer, PP-medarbeider og rektor å gi begrepene innhold, og det skal mye flaks til for at de snakker om det samme. Sjansen for utydelighet og skinnenighet er stor.

Norsk skolepolitikk har en relativt lang tradisjon for å være utydelig. Vi bruker begreper som inkludering og tilpasning, og har gjort vårt beste for å skjule de store individuelle forskjellene i læreevne og kunnskap. Tvert om virker det som om noe blir svært forundret over at PISA un-dersøkelser og andre evalueringer viser at norsk skole har stor spreding i elevers atferd og resultater.

Kunnskapsløftet skal gi oss en mer resultatstyrt skole. Barn skal vite hva det forventes at de lærer, og voksne får tilbake noe av ansvaret for at barn virkelig lærer det de skal. Samtidig vil det bli tydeligere at noen barn kommer til kort. Opplæringsmålene blir ikke nådd, og lærere og foreldre må kjenne på den sorgen det innebærer. Det blir spennende å se. Er vi i stand til å takle denne tydeliggjøringen av faglige- og atferdsmessige forskjeller, og vil vi ta ansvar for at også de som opplever å komme til kort i dette systemet blir att godt vare på? Må vi begynne å tenke at 10-årig teoretisk skole ikke er sundt for alle barn?

Eriksen hevder at barn blir tryggere og lærer ”conscientiousness” av at tydelig ytre kontroll etter hvert blir internalisert. Tydelige voksne kan sørge for den ytre kontrollen, og kravene kan etter hvert bli internalisert i et trygt ego. Men kravene kan også skape frykt, slik at det som blir internalisert bare er rigiditet og regelstyrthet. Vil vi klare å knytte den ytre kontrollen opplevelse av varme, kjærlighet og mestring på en slik måte at barn og unge utvikler seg til trygge, åpne og samvittighetsfulle voksne?

Sturla Helland

"Har du hørt at ..."