Skolepsykologer

I norsk skole synes dette perspektivet å være helt fraværende. Det er med forundring man observerer den organisatoriske endring den norske skolen har gjennomgått de siste år. Dette har til overmål skjedd uten debatt.

For en seriøs PP-tjeneste burde det lyse varselslamper. Tjenesten er tross alt satt til å ivareta de aller svakestes tarv. ”Revolusjonen” i norsk skole har ubemerket gått fra en organisatorisk, fast struktur til, for noen, individuelt kaos.

Dette handler om at begrepet klasse plutselig ble utradert i norsk skole. Qui bono?

Tilhørighet til en gruppe, med en kontaktlærer, ble det nye credo. Likeså ble ord som fleksibilitet og individuell tilpassning vektlagt. Men tilhørighet til en gruppe blir fort et relativt begrep og basis for gruppetilhørighet kan bli en prestasjonsorientert faktor. Midlertidig undervisning i forhold til prestasjonsnivå kan bli en overgang til permanent nivådeling. Noen vil kalle dette tilpasset opplæring.

Det er forunderlig at denne organisatoriske endringen ikke har vært ledsaget av en konsekvensanalyse av typen; qui bono?

For Jan, som visste at han gikk i klasse med Jørn, kan det ha skjedd en dramatisk endring. Han kan ikke lenger følge etter Jørn til timen. Derimot må han kunne lese og forstå sin egen ukeplan. Han må kunne vite når han skal være hvor. Dette er et økt krav til Jan. Terskelen for å kunne mestre tilstedeværelse er endret. Hvordan skal noen i norsk skole kunne overbevise Jan om at det er enklere å være til stede nå? Nå må han kunne klokken, kalenderen og kunne lese.

Tilhørighet er ofret på fleksibilitetens alter. Identitets-dannelse er blitt vanskeliggjort og elever som trenger fast struktur og klare rammer har fått en mer utydelig hverdag. Jeg går i 5.b, er ikke lenger en mulighet som ankerfeste. Lite har blitt skrevet om betydningen av tilhørighet og oppnåelse av sosial status.

”Sisten var en jævel i stille lengde.

Sisten var en satan med liten ball.

Sisten var alltid først på 60 meteren

og sist på alt med bokstaver og tall”

Fra Di Derre: Gym.

Sisten huskes kanskje fordi han gikk i en klasse?

En demonstrasjonskole jeg besøkte flagget med stolthet at over 90% av eleven synes ny organisering var en forbedring. Ingen stilte spørsmål om dem som synes at det hadde blitt verre. Var dette tilfeldigvis elevene som hadde rett til spesialundervisning?

Er det blitt vanskeligere for elever med rett til spesialundervisning å gå på den nye norske skolen? Uten videre bør en kunne mistenke at målet om både tilpassing og identitetsdannelse for disse elevene kan ha fått dårligere kår. Øker forskjellene? For mange elever vil organisatoriske og pedagogiske endringer oppleves som et gode og en mulighet for bedre utvikling, men har skolene en beredskap for de elevene som blir påført ytterligere ubehag? Qui bono? Det er grunner til å tenke over det. Fra periferien tar en kikk på Finland.

Rune Dahl

Til toppen av siden

Tilbake til forrige side

Til hovedside

Innspill fra Forum

SKOLEPSYKOLOG?

Psykologtittelen er beskyttet av helselovgivningen på samme måten som en rekke andre profesjonstitler. ”Bare den som er godkjent psykolog kan kalle seg psykolog” stod det i den tidligere psykologloven. Videre stod det at ”andre ikke må nytte titler som er egnet til å gi inntrykk av at de er godkjente psykologer”.

Psykologloven ble fra 2001 inkludert i Lov om helsepersonell, og denne lovens formål er ”å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste”. Intensjonen med sammenslåing av de ulike profesjonslovene for helsepersonell var ikke å endre lovgivingen men å gjøre den samlet og mer ensartet. Et rimelig spørsmål i ettertid er imidlertid om lovendringen også har ført til en endring av definisjonen av psykolog. Er det i tillegg til embetseksamen, praksis og skikkethet innført et nytt kriterium for å kunne kalle seg psykolog, nemlig det å være tilsatt i helsetjenesten? Vi har gjennom debatten i Tidskrift for Norsk Psykologforening kunnet lese innlegg som tyder på at noen mener at psykologer i PPT ikke nødvendigvis trenger en profesjonsutdannelse. Kanskje kan det være tilstrekkelig med en master i psykologi der minimum 3,5 av 5 år er brukt på psykologifaget, og der det ikke er lagt inn noen form for praksis.

I PPT er det lang tradisjon for psykologisk arbeid. Etter at det mentalhygieniske rådgivingsarbeidet ble etablert i Oslo på 30-tallet gikk det ikke lang tid før den første barnepsykologen (Åse Gruda Skard) ble tilsatt. Etter krigen økte tallet på skolepsykologiske kontorer, og i løpet av 70-tallet fikk de fleste kommuner tilgang til en PP-tjeneste. Den første tiden var personalet i tjenesten skolepsykologer og sosialkuratorer, men etter hvert ble også spesialpedagogene en del av tjenesten (Norsk psykologi i 50 år, 1984). Ved iverksettelse av psykologloven i 1975 falt tittelen ”skolepsykolog” bort, og tittelen ”pedagogisk-psykologisk rådgiver” ble lansert av Kirke- og Undervisningsdepartementet. Utover på 1990-tallet gikk de fleste tilbake til å bruke profesjonstittelen, og psykologene ble på ny ”synlige” i PPT. Gunn S. Scheen oppgir at det i 1990 arbeidet nes-ten 400 psykologer i tilknytning til skoleverket, og at dette tallet var sunket til ca. 350 i 1994 (Psykologi i forandring, 1994). I 2002 var tallet 311 (Forum for psykologer i skolen).

Samtidig peker stadig flere på et økende behov for psykologisk hjelp og rådgiving til barn, unge og deres omgivelser. Flertallet i Innst. S. nr. 268 (2003-2004) (innstillingen etter St. meld. 30; Kultur for læring) viser til at nyere forskning viser at en betydelig prosentandel av elevene i dagens skole sliter med til dels store psykiske problemer (s. 29), og i opptrappingsplanen for psykisk helse skal minst 20% av midlene gå til barn og unge. Aanonsen (TNPF, nr. 5, 2006) peker på at Norsk Psykologforening har et mål om 2000 psykologer i kommunale tjenester innen 2015. Kanskje burde det være et mål at halvparten av disse arbeider med barn, unge og familier?

For oss som arbeider i kommune-Norge er det likevel et sørgelig kjent faktum at det å rekruttere psykologer er vanskelig. Mange PP-tjenester har ikke lenger psykologkompetanse i sin stab, og til nyoppretta stillinger, for eksempel knytta til opptrappingsplanen for psykisk helse, er det vanskelig å rekruttere psykologer. Det kan se ut som om psykologer helst vil arbeide individuelt med voksne mennesker i bynære områder.

Det er i alle fall tydelig at vi er for få!

Parallelt med dette skjer det store endringer på utdanningsida. Tidligere var en psykologutdannelse nesten ensbetydende med en embetsutdannelse i psykologi. Nå blir nesten like mange tatt opp til masterstudiene som til embetsstudiene i psykologi, og det er ikke noe tak på hvor mange masterstudieplasser som kan opprettes ved høyskoler og universitet.

NTNU sin beskrivelse av masterutdannelsen sier at mange starter sin yrkeskarriére på universitet/høyskole eller i PP-tjenesten. Kan vi kom-me i den situasjonen at kommunene i mangel på psykologkompetanse, eller kanskje av mangel på kunnskap, velger å tilsette ”psykologiske samfunnsvitere” og tror de har tilsatt en psykolog?

I andre land kan det se ut som om den psykologfaglige kompetansen er i ferd med å få et sterkere fokus i skolepsykologutdannelsen. Det vanlige i mange land har vært at lærere med interesse for psykologi tar en, ofte toårig, psykologutdannelse på toppen for å bli skolepsykolog. I noen land har det til og med vært krav om lærerkompetanse først. Innlegg på årets ISPA-konferanse viste tydelig at dette er i endring. Eller som representanten fra Malta sa: ”Nå har vi kopiert det europeiske/engelske systemet og innarbeidet det, så endrer dere opplegget”. Represen-tanter for mange land var nå opptatt av å profesjonalisere skolepsykologutdannelsen og etablere en grundig psykologisk utdannelse med praksis.

I vår praktiske hverdag har mange erfart at både arbeidsgivere og klienter ofte oppfatter alle som arbeider med mellommenneskleige relasjoner som psykologer. Det gjelder både i BUP og PPT. Jeg vil gjette på at en medarbeider med en teoretisk psykologiutdannelse og kanskje også psykolog-ordet i tittelen enda lettere blir å betrakte som psykolog.

Kanskje gjør det ingenting? Kanskje kan en master i psykologi det samme som en uteksaminert psykolog?

Hvis vi derimot mener at psykologer har en unik kompetanse i forhold til arbeid med barn og unge og rådgiving til deres foresatte og lærere, bør vi sørge for å sikre psykologkompetanse i psykologstillingene i PPT.

Sturla Helland

Til toppen av siden

Tilbake til forrige side

Til hovedside

"Har du hørt at ..."

Tidsskriftet "Skolepsykologi" søker nye frivillige medarbeidere i redaksjonen?

Ta kontakt med redaksjonen eller Forumstyret hvis du er en psykolog, fortrinnsvis ansatt i PPT, og ønsker en litt ny type faglige utfordringer.

Til toppen av siden

Tilbake til forrige side

Til hovedside