SKOLEPSYKOLOGI Tidsskrift for pedagogisk-psykologisk tjeneste Nr. 1, 2007 Årgang 42

Innhold

Leder: KRITIKK og KJEFT.
Av Jan G. Mossige

Innspill fra Forum
Av Vidar Ottesen

Ønsker du en spennende faglig utfordring?

Kjeft i barnehagen        
Av Elisabeth Børnich          

"Har du hørt at..."

Aggressiv elevatferd og konsekvenser for læreres yrkesuyøving
Av Geir Johnsen        19

Å endre matematikkundervisningen    ­ et risikoforetak
Av Marit J. Høines og Toril E Rangnes        29

Veiledning for artikkelforfattere        40

Akkilleshæl. Verdighet og respekt i møte mellom foreldre og skole.
Av Annik Solberg    41

De to beste artiklene i 2006        48

Rektorers forståelse av mobbing i skolen
Av Studenter ved Institutt for Spesialped.        49

Fra periferien        59

Stillingsannonser        67
      

Leder

KRITIKK
I løpet av året som er gått, har Skolepsykologi mottatt en del henvendelser med kritikk av tidsskriftet. Det er hyggelig.

En særlig hyggelig side av kritikken, har vært den positive omtalen kvaliteten av artiklene har fått. Det er høyst sannsynelig at 2007 ble et kronår når det gjelder innholdsmessig kvalitet. Den negative siden av kritikken vi har mottatt, er også hyggelig. Her har vi fått klar beskjed om at format og lay-out er uspennende og skjemmende. Denne kritikken har medført at det eksemplaret av Skolepsykologi du nå har i hendene, er ganske annerledes enn tidligere.

Forandringen av formatet har gitt oss muligheten til å gjøre lay-outen mer variert, samtidig som formatet burde gjøre Skolepsykologi mer attraktivt for annonsører i fremtiden. Det gjenstår imidlertid mye før vi blir fornøyd med utseendet til Skolepsykologi, men vi er i gang.

Forhåpentligvis vil leserne hjelpe oss med tips og kommentarer, slik at vi får til et produkt som de fleste blir tilfreds med.

KJEFT

I 2005 var undertegnede til stede på et foredrag på Psykologisk Institutt i Oslo. Temaet var ”Å bruke kjeft på barn” og innlederen var en fremragende kvinnelig psykolog fra Canada. Hennes hovedbudskap var at barn som fikk mye kjeft, fikk skapt en negativ selvforståelse som kom til å prege dem hele livet. Hun viste til to grupper av barn som begge oppførte seg uakseptabelt de første årene i skolen, men som hadde ulik prognose for å utvikle livskvalitet senere i livet. Den ene gruppen fikk en anstendig behandling av lærerne, der både positive og negative sider ved deres oppførsel ble kommentert. Denne gruppen ”vokste av seg ” vanskene. Den andre gruppen fikk gjennomgående kjeft både for alt det gale de gjorde og for hvordan de var:

”Du er slem, ond ­ du har atferdsvansker ” etc. Den sistnevnte gruppen levde opp til forventningene fra omgivelsene og ble både ”slemme ”, ”onde ” og ”atferdsvanskelige ” senere i livet.

I dette nummeret av Skolepsykologi, presenterer Elisabeth Børnich artikkelen ”Kjeft i barnehagen ”, med den tankevekkende undertittelen: ”Barn som har det vanskelig, får mest kjeft i barnehagen. ” Her tar hun et saklig og tankevekkende oppgjør med ”kjeftepedagogikken ”. På egne vegne tillater jeg meg å stille spørsmålene: Med hvilken rett tillater voksne seg å bruke kjeft på barn? Og hva ønsker de å oppnå? Alle oppegående voksne bør vite at det å kjefte på barn er både ærekrenkende og skadelig. Likevel er det mange voksne som fortsetter med denne ondskapsfulle og fornedrende oppførselen ovenfor de små og forsvarsløse. Er det snart på tide at vi får lovfestet et forbud mot å mishandle barn på denne måten?

Jan G. Mossige

Innspill fra Forum

SPESIALITETEN SOM FORSVANT

HISTORIKK
Inntil for noen år siden var det to kliniske spesialiteter innen barne- og ungdomsfeltet; fordypningen ”klinisk arbeid med barn i skolen ” og fordypningen ”barn/unge ”. Sistnevnte hadde sterke elementer i seg som knyttet den opp mot arbeidet i psykisk helsevern, mens den første var bredt relatert til arbeidet i kommunal sektor, spesielt innen PPT-relatert virksomhet. Ut fra flere forhold ble det funnet hensiktsmessig å legge ned begge disse spesialitetene i sin daværende form, og opprette en ny spesialitet rettet inn mot målgruppen. I mangel av noe godt alternativ ble denne nye spesialiteten hetende ”fordypning barn/unge ”.

Målsetninger med denne omleggingen var å bygge ned kunstige skiller i de arbeidsoppgaver psykologer står overfor, og faktisk utfører, på tross av ulik plassering i samfunnets hjelpeinstanser, samtidig som fordypningssamlingene teoretisk og terapeutisk skulle dyktiggjøre kandidatene til å yte god psykologfaglig hjelp til barn, unge og deres familier.

STATUS
Som medlem i spesialistutvalget vurderer jeg at vi er kommet langt i måloppnåelsen. Ved utarbeidelse av elementene i den teoretiske delen er fokus på brukergruppenes behov, og ikke samfunnsbasert inndeling av tiltaksapparatet. Ved casusfremleggelse/drøfting blir kandidatene inndelt i grupper der medlemmer på tvers av arbeidstilknytning møtes for felles utveksling av erfaringer og videreutvikling som terapeuter. Nytteverdien av denne opplæringen antaes å være god. Både innen psykisk helsevern og i PPT er forskjellene i arbeidsprofil stor kontorene mellom, og hvor det mer spesifikt kliniske arbeidet utføres vil således variere. Det samme gjelder muligheter til å utvikle samarbeidskompetanse i forhold til sentrale aktører i barnas liv som foreldre, nærpersoner i barnehage, skole og på de unges fritidsarena. Slike sammensatte grupper gir derved et vidt tilfang av problemstillinger og erfaringsgrunnlag til den enkelte deltaker.

Spesifiserte oppgaver er lagt til de forskjellige institusjoner, og tross ulikheter innen samme system er det derfor spesifikke trekk som skiller dem fra hverandre. Dette gjelder også organisatoriske forhold som det er vesentlig at en psykologspesialist kjenner til og har erfaring med. I praksiskravene ble dette ivaretatt ved å stille krav til 2 år innen psykisk helsevern og 2 år i kommunal sektor.

PRESS TIL ENDRING
Praktisk viste det seg vanskelig å gjennomføre dette regelverket med henblikk på permisjon for et så langt tidsrom. Fra BUP i Nordland kom det inn meldinger om at det ikke var mulig å oppdrive arbeidssteder for psykologer i kommunal sektor, og at stadig flere derfor valgte fordypningsprogram innen voksenfeltet. Hvorvidt det er tilfellet at kommunene i denne landsdelen ikke vil ansette psykologer kjenner jeg ikke eksakt til, men det virker noe forunderlig når mangeårige signaler fra kommunenorge er at de ikke får søkere fra vår faggruppe, og derfor over tid ansetter andre. Samlet ble imidlertid presset på NPF og spesialistutvalget stort for å endre praksiskravene.

ENDRINGER
Undertegnede er av den oppfatning at ett år hvert sted vil være tilstrekkelig under forutsetning av at tilretteleggelsen er god. I spesialistutvalget fikk dette forslaget støtte fra et mindretall på to, mens 4 stykker stod for flertallsforslaget som ble videresendt til Sentralstyret. Forslaget her var praksiskrav om to år i psykisk helsevern og ett fra aktuelle kommunale instanser.

Senhøstes behandlet Sentralstyre saken og godkjente et forslag utarbeidet av sekretariatet i NPF. Her er praksiskrav to år i psykisk helsevern og fartstid fra to arbeidsplasser.

KONSEKVENSER
Kandidater til spesialiteten kan nå bli godkjent ved kun å ha arbeidserfaring fra to forskjellige arbeidssteder innen psykisk helsevern.

VURDERING
Den innsnevring som er foretatt i forhold til praksiskrav er dramatisk. Mye av breddeerfaringen er ikke lengre sikret. Kommunale tjenester har kvaliteter som er vesentlige for en spesialist å få med seg, bla. utstrakt samhandlingskompetanse og erfaring med utviklingspsykologi innen ”normalvariasjonen”. Dette erstattes ikke ved å være lenge i spesialisthelsetjenesten. Resultatet blir en videreutdanning med redusert kvalitet. Foreningen vår har over flere landsmøteperioder hatt kommunebaserte psykologtjenester som et hovedsatsningsområde. Forum for Psykologer i skolen påpeker i et brev til NPF, ved presidenten, at en slik omlegging som nå er foretatt vil virke mot dette landsmøtevedtaket. Brevet ble sendt før saken ble behandlet i sentralstyret. Her står det bl.a.: ”Nasjonalt satses det på oppbygging av kommunale tjenester innen psykisk helse. Psykologer er her nevnt spesifikt som en viktig gruppe. NPF har i sitt handlingsprogram kommunebaserte psykologtjenester som et hovedsatsningsområde. Det er således flere klare føringer på at utbygging av kommunebaserte psykologtjenester er et prioritert område.

For at intensjonen som ligger bak dette skal kunne realiseres, må det legges til rette for at psykologer søker aktuelle jobber og at de ønske å bli værende der over lengre tid. Et vesentlig moment i dette arbeidet er at mulighetene til å oppnå den kliniske spesialiteten inne barn- ungdomsfeltet ikke vanskeliggjøres for dem som har sin virksomhet i kommunal sektor da mange av de aktuelle psykologene ønsker få denne spesialiteten. I tillegg trenger brukerne av 1. linjen lett tilgang på kliniske psykologspesialister, og brukerperspektivet drar dermed i samme retning som satsningen fra NPF og nasjonale føringer legger opp til.”

Det er m.a.o. grunn til å frykte at rekruttere/beholde-situasjonen forverres.

KONKLUSJON
Som hovedkonklusjon kan trekkes at den kliniske spesialiteten nå er blitt en spesialitet rettet mer direkte inn mot psykisk helsevern. Når sterk argumentering mot en slik utvikling ikke når frem må det oppfattes som at dette er et bevisst valgt. NPF ønsker det slik.

Sett i relasjon til våre brukeres behov vil spesialister innen den ”nye fordypningen” selvsagt fortsatt ha mye å tilby. Arbeidet med å tilrettelegge for at kommunen skal være en attraktiv arbeidsplass må fortsette. Sammen med de faggrupper som tradisjonelt arbeider i kommunale tjenester skal det være plass for spesialister innen barn/unge, samfunn, habilitering, nevro m.m. Denne satsningen bør vi fortsette med tross tilbakeslag innen våre egne rekker.

Vidar Ottesen

"Har du hørt at ..."