SKOLEPSYKOLOGI Tidsskrift for pedagogisk-psykologisk tjeneste Nr. 2, 2007 Årgang 42

Innhold

Leder: Påskekrim og annen spenning.
Av Erik Hageler

Innspill fra Forum
Av Anna Mo-Bjørkelund

Ønsker du en spennende faglig utfordring?

Tilpasset opplæring for elever med spesielle behov       
Av Edvin M. Eriksen          

"Har du hørt at...

PPT Sommerkurs 2007

Om Emma og Markus i verdenslandsbyen
     Av Terje Thomsen        11

Stemningslidelser hos barn og ungdom
    Av Jarle Eknes        17

Fra periferien         25

Utredning av matematikkvansker som innovasjon
    Av Rune Aigeltinger           29

Kjeft i barnehagen Av Elisabeth Børnich        37

Innholdsfortegnelse årgang 41, 2006        55

Veiledning for artikkelforfattere        57

Stillingsannonser        59
      

Leder

Påskekrim og annen spenning

Vi har en tradisjon i dette landet som går ut på å konsumere ”krim” i påsken, enten vi blir hjemme eller reiser bort. Det dreier seg om bøker og hefter med bloddryppende skildringer av kriminelle handlinger og intensjoner med påfølgende etterforskning og oppklaring, noen ganger drivende spennende, andre ganger sånn passe. Dette skal vi paradoksalt nok kose oss med, selv om det på ingen måte fremstår som spesielt koselig litteratur. Må vi i år få anbefale et lite supplement (jeg snakker ikke om erstatning) ­ nemlig det foreliggende nummer av SKOLEPSYKOLOGI. Nummeret inneholder mye til oppbyggelse og kanskje også litt spenning. Pakk det ned i sekken sammen med boka.

Vi som jobber i PP-tjenesten har et spennende arbeid, fordi vi arbeider med selve livet i utvikling. Vi har det privilegium å komme tett innpå barns hverdag, og foresatte viser oss tillit så vi kan få bidra til at barna deres skal få det bedre. For å oppnå dette må vi også etterforske, det vil si ”utrede”, i vår terminologi. Daglig opplever vi spennende og intense møter med barn og unge, deres foreldre, pedagoger og andre hjelpere, og hvis vi er på riktig spor, skal vår innsats, sammen med andres innsats, bidra til at en uheldig utvikling snur. Ofte, men ikke alltid, lykkes vi, og våre bidrag blir som regel satt pris på av både barn og voksne. Vi leter ikke etter skurker, men etter vekstmuligheter, og metodisk har vi en stor frihet med rom for kunnskap, kreativitet og fantasi. Etter mer enn 30 år i feltet synes jeg fortsatt ikke at det er kjedelig, og jeg er takknemlig for å ha en slik spennende jobb. Det håper jeg at også våre PP-lesere er. Til tross for skiftende trender i stortingsmeldinger m.m. og et noe uklart mandat, har vi en frihet i det godes tjeneste, som vi må forvalte med forstand. Vi arbeider og skal arbeide med både individ og system. Er ikke det spennende?

Foreliggende nummer gjenspeiler som vanlig bredden i vårt arbeid, fra innsats for psykisk helse (stemningslidelser, angst og selektiv mu-tisme, innspill om psykisk helsearbeid i kommunene), tenkning og ideer om skolen i Norge og de begrepene vi bruker (system, tilpasning, inkludering og integrering), praktisk rettet utredning av og rådgivning i forhold til matematikkvansker m.m. PP-folk reiser ut i ”periferien” for å utvide sitt perspektiv ­ til Italia og til Canada og mange andre steder. Vi får for tiden mange innspill og bidrag fra både praktisk PP-tjeneste og fra høgskolene. Fortsett slik, kjære lesere/skribenter, og SKOLEPSYKOLOGI skal leve len-ge i landet.

God lesning og god påske!

Innspill fra Forum

Kommunalt psykisk helsearbeid

­ samarbeid på ”høgt plan”?

14. mars vart veiledaren ”Psykisk helsearbeid for barn og unge i kommunene” lansert i Akershus. Fram til sommaren skal Sosial- og helsedirektoratet (Shdir) i samarbeid med KS arrangera fylkesvise konferansar, med fokus på den nye veiledaren og barn og unge si psykiske helse. Den er utarbeidd av Shdir på oppdrag frå Helse- og Omsorgsdepartementet i samarbeid med Barne- og Likestillingsdepartementet. Veiledaren beskriv eit heilskapleg og samordna psykisk helsearbeid med utgangpunkt i følgjande perspektiv: meistring, brukar, heilskap, helsefremjing/førebygging og kunnskap/kompetanse. Målet er å gje kommunane eit grunnlag for korleis det psykiske helsearbeidet bør leggjast opp og praktiserast.

PPT bør generelt visa interesse for statlege signal og føringar med tanke på utvikling av tenesta, og no særleg PPT sin rolle og arbeidsoppgåver i det kommunale psykiske helsearbeidet. I kapittelet ”Tenester og aktørar i det psykisk helsearbeidet” vert ulike instansar omtala med utgangspunkt i lovverk, ”gode eksempel” og oppgåver. Barnehage, skule, SFO og fritid er framheva som viktige arena for utvikling og for identifisering av tidleg problemutvikling.

Veiledaren omtalar PPT sine oppgåver i det psykiske helsearbeidet på følgjande måte:

• Gje råd til elevar, foreldre og skular om opplæring, oppdragelse og ulike problem i barnehage- og skulesamanheng.
• Gje sakkunnige råd om elevar som har behov for spesialundervisning.
• Gje sakkunnige råd knytt til Opplæringslova kap 9A som omhandlar det psykososiale miljøet på skulen.
• Fange opp bekymring og eventuelt kontakte andre instansar for bistand.
• Delta i tverrfagleg samarbeid.

Og vidare; ”PPT skal gjennom sitt individrettede arbeid bidra til å styrke barn og unges utviklingsmuligheter og psykiske helse. PPT kan kontaktes av skolen for oppfølgingssamtaler når eleven selv opplever, eller oppleves å ha, psykiske vansker”.

Slik underteikna oppfattar er dette å rekna som statlege føringar for PPT sitt arbeid, noko som er etterlengta. Tilsvarande signal i form av forskrift, veiledar el. likn. har så langt vore fråværande frå Kunnskapsdepartementet (KD) eller Utdanningsdirektoratet (Udir) si side. I St.m. 30 ”Kultur for læring” vart PPT sitt ansvar for kompetanse- og organisasjonsutvikling overfor skulen understreka, retten til spesialundervisning oppretthalden, og dermed PPT som sakkunnig instans. Nærare presisering av PPT sine oppgåver vart ikkje gjeve.

Punkta over minner om forskrifta til forrige grunnskulelov; om PPT sin rolle som rettleiar, lågterskeltilbod for barn, unge og foreldre, sentral aktør i tverretatleg samarbeid, i tillegg til sakkunnig instans. Etter Opplæringslova kom i 97, har det vore mykje frustrasjon i tenesta, særleg knytt til prioritering og praktisering av systemarbeidet. Fråvær av tydlege statlege signal kan ha ført til ulike tenesteprofilar innan PPT, avhengig av tilgang på kompetanse, vektlegging av systemarbeid og organisering. Utviklinga ser ut til å ha gått i to retningar; ei PP-teneste som i større grad vektlegg psykisk helsearbeid, og ei som prioriterer systemretta arbeid inn mot barnehage og skule. Det kan sikkert drøftast om dette reellt sett er ulike profilar. Kommunane har som kjent stor fridom når det gjeld organisering av tenestene, så lenge lova vert følgt. Fråvær av forskrift og veiledar frå opplæringsansvarlege på statleg nivå, kan ha forsterka denne utviklinga.

Veiledaren sin omtale av PPT sine arbeidsoppgåver reiser også spørsmål om kompetanse for  å utøva psykisk helsearbeid. Heldigvis er det framleis psykologar tilsett i PPT, særleg i byar og tettstader. Mange utfører psykisk helsearbeid i form av foreldrerettleiing, familiesamtalar og individualkontakt med barn og ungdom. Opplæring/informasjon, konsultasjon og habiliteringsarbeid er også sentrale oppgåver. PPT organiserer fleire psykologar tilsette med midlar frå Opptrappingsplanen. PPT har såleis mykje erfaring med psykisk helsearbeid, særleg p.g.a. psykologkompetansen, og har eit godt utgangspunkt for å medverka til utvikling av det psykisk helsearbeidet.

Eit av tiltaka i strategidokument ”sammen om psykisk helse” er oppretting av fleire stillingar for psykologar i kommunane, eit mål Psykologforeningen også deler. Rapporten frå forprosjektet ”Økt flerfaglighet i kommunalt psykisk helsearbeid: Psykologenes bidrag”, gjev døme på ulike modellar for bruk av psykologtenester. Ei stor utfordring er rekruttering av psykologar, særleg til mindre kommunar. Med auka utdanningskapasitet, utforming av nye psykologrollar og eigna vidareutdanning, vil dette sannsynlegvis trekkja fleire til kommunal sektor. Aukande interesse for spesialiteten i samfunnspsykologi vitnar om fleire psykologar som er opptekne av rolleutformingar utover den reint kliniske.

Det er knytt spenning til i kva grad KD og Udir har slutta seg til innhaldet i veiledaren, noko som ikkje kjem tydleg fram. KD, Udir og Opplæringslova er framleis PPT sine ”fyrtårn”. Veiledaren legg vekt på at det psykiske helsearbeidet skal vera samordna og heilskapleg. I kva grad det statlege nivået har greidd å ivareta behovet for samordning og heilskapleg tenkning i arbeidet med veiledaren, står for underteikna som litt usikkert. Veiledaren framhevar barnehage, skule og fritid som viktige arena for utvikling, og tidleg identifikasjon av problemutvikling, og som arena for helsefremming og forebygging generelt. Spørsmålet er om det ser slik ut frå KD og Udir sin ståstad. PPT bør i tida framover følgja med på reaksjonar og signal frå den kanten. Skal PPT gå ut frå at ”den som tier samtykker” ?

For å ikkje blir oppfatta som meir spørjande enn naudsynt, har statlege instansar vist fleire døme på samordning og heilskapleg tenkning. Strategidokumentet ”sammen om psykisk helse” var eit samarbeid mellom sju departement, alle med ansvar for barn, unge og familie. Eit av tiltaka er opplæringsprogrammet ”Psykisk helse i skolen”, eit samarbeid mellom Shdir og Udir. Forskningsrapporten ”Fore-byggende innsatser i skolen” var eit tilsvarande samarbeid. I St.m.nr 16 ”....og ingen sto igjen” (KD, 2006) og St.m. 20 om strategiar for utjamning av sosiale skilnader (Helse- og Omsorgsdept, 06-07), omtalar dei kvarandre sine fag- og ansvarsmråde, noko som vitnar om heilskapleg tenkning. I St.m. 16 ønskjer KD å samarbeida med andre departement om utvikling av ein veiledar for fleirfagleg og -sektorielt samarbeid om tiltak for barn og unge. Dernest vil KD vurdera om gjeldande regelverk er tilpassa eit utvida og forpliktande samarbeid mellom instansar som har ansvar for barn og unge. Dette viser at heilskapleg tenkning og samordning blir praktisert på statleg nivå.

Veiledaren som ligg føre har samordning og heilskap tenkning som hovudstrategi for eit godt kommunalt psykisk helsearbeid. Kommunale tenester vert utfordra til meir hensiktsmessig samhandling seg imellom, og med psykisk helsevern for barn og ungdom (BUP). Denne øvinga har tydlegvis starta på statleg nivå. Om veiledaren sine tankar om PPT skal gjerast gyldige, er det behov for tydleg stadfesting frå ”eigne rekkjer” også. Statleg og kommunalt nivå har minst ei felles utfordring, nemleg at ”ingen må bli ståande igjen” når det psykiske helsearbeidet skal planleggjast, organiserast og praktiserast.

Anna Mo-Bjørkelund

"Har du hørt at ..."