SKOLEPSYKOLOGI Tidsskrift for pedagogisk-psykologisk tjeneste Nr. 3, 2007Årgang 42

Innhold

Leder: Vi er mer like enn vi er forskjellige
Av Margrethe Mehus        

Innspill fra Forum
Av Lene Margrethe Davøen

Ønsker du en spennende faglig utfordring?

Språk sprenger grenser             
Av Øystein Djupedal              

"Har du hørt at..."

Norske skoler er blitt flerkulturelle
    ­ tall fra SSB Av Hossein Moafi        9

TCK ­ Third Culture Kids
     Av Cecilie Kolflaath Larsen        15

Organisering og kultur i familier
    Av Eero Olli        21

Kor tydeleg må ein vere?
    Av Janne Tømmerbakke         33

Systemarbeid  Av Rolf Skjelstad           45

Veiledning for artikkelforfattere        50

Debattinnlegg "Münchausen syndrom by proxy". Knyttet til Jan Kåre Moan's artikkel: Skadelig omsorg, by proxy - tilstander og PP-tjenesten" (nr. 4 - 2006).

Av Mette Wright Larsen        51

Vi bryr oss! Av Margrethe Mehus        59

Fra periferien        63

Innspill fra Forum        66

Stillingsannonser        68
      

Leder

Vi er mer like enn vi er forskjellige

I første del av dette nummeret av Skolepsykologi vender vi blikket utover. Integrering og flerkulturalitet er et hett tema over hele verden og i mange valgkamper, senest under presidentvalget i Frankriket. I februarnummeret av TIME påpekes det i hovedartikkelen ”Getting along” at Europa gjennom årtier har forsøkt å integrere sine minoriteter gjennom å gjøre dem lik flertallet. Et Europa med ulike menneskeskjebner og ulik etnisk bakgrunn er et faktum. Og mange mener at tidligere innsats på dette område har dannet mye av grunnlaget for de økte spenningene vi ser, i en verden hvor stadig flere mennesker med ulik bakgrunn lever tett på hverandre. Så også i Norge?

De politiske styringsorganene i Norge og EU understreker at flerkulturelt mangfold er en berikelse og styrke for fellesskapet og arbeider for internasjonalisering. Samarbeidet over landegrensene skal økes. Utdanningssystemene spiller en sentral rolle i dette arbeidet og skal gjøre sitt for å øke den kulturelle forståelsen og arbeide for inkludering, toleranse og likeverd.

PPT spiller en viktig rolle i barnehagenes og skolenes arbeid med kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling, og vi skal være delaktige i å legge til rette for at alle barn får et godt opplæringstilbud i tråd med gjeldende planer og lover. Barnehagene, skolene og PPT forholder seg daglig til barn, ungdom og voksne (foreldre/lærere) med annen kulturell bakgrunn enn dem selv, og vi står overfor en utfordring når det gjelder å gi disse barna et godt tilpasset opplegg eller foreldrene god veiledning. Hvilken kompetanse trenger psykologer og pedagoger i PPT for å ivareta barn, ungdom, foreldre og lærere med en annen etnisk bakgrunn enn norsk?

Det ble gjort godt arbeid på dette feltet under SAMTAK, og i en oppsummeringsartikkel om ”Den flerkulturelle barnehagen og skolen” (E. Egeli, U. Anda, I. Hansen, 2002) påpekes viktigheten av å ta hensyn til barnas bakgrunn og forutsetninger for at enhetsskolen skal være et romslig og inkluderende fellesskap. PPT trenger i denne sammenheng kompetanse på blant annet felt som kulturkunnskap, interkulturell kommunikasjon, migrasjon og traumer, hvilke prosesser en flerkulturell oppvekst innebærer, hvordan man lærer og legger til rett for norsk som andrespråk, morsmålets betydning i språkopplæring og utredning/testing av denne målgruppen.

Nettopp språkopplæringen er essensiell i dette arbeidet. Mangel på adekvat språkopplæring i tidlig alder får ofte konsekvenser når vanskelighetsnivået stiger og språket blir mer abstrakt. Dette krever kompetanse i PPT og barnehagene på tospråklig utvikling og tilrettelegging. God språkopplæring for minoritetsspråklige er et satsingsområde for regjeringen og Kunnskapsminister Øystein Djupedal skriver i sin artikkel, ”Språk sprenger grenser” (dette nummeret): ”Mitt ønske er at alle barn skal ha en verden av muligheter ­ ikke en verden av språklige grenser. Å styrke opplæringsplanen for minoritetsspråklige barn er derfor en viktig jobb for meg som Kunnskapsminister”.

PPT har også et ansvar for den økende andelen av norske barn som i lengre perioder lever utenfor Norge. Hvordan påvirkes barn av et eller flere lengre utenlandsopphold? Psykolog Cecilie Kolflaath Larsen har internasjonal erfaring fra blant annet Kina og India og skriver i dette nummeret om ”Third Cultural Kids” ­ barn som er vokst opp i flere enn en kultur.

Internasjonal erfaring, kompetanse på språk og kultur verdsettes i høyere grad enn før og blir nå sett på som en ressurs. Mange voksne ønsker også å øke sin kompetanse på feltet. Siden oppstarten av Erasmusprogrammet, har flere enn 14 000 studenter vært på utveksling i andre land. Heriblant også mange psykologstudenter. Noen reiser lengre enn andre og til dette nummeret av Skolepsykologi har vi fått reisebrev fra psykologstudent Arne Otto Lund. Han har praksis som ”pp-psykolog” på internasjonal skole i Shanghai, Kina!

Men hva er egentlig kultur? Hvordan kan vi tenke om ulikheter? Eero Olli er sosiolog i Likestillings- og diskrimineringsombudet, og skriver i dette nummeret om å forstå kultur som ”ulike måter å organisere livet på”. Han minner oss på at forskjellen de norske familiene imellom kan være like store som mellom for eksempel vietnamesiske og norske familier. Olli stiller spørsmålstegn ved i det hele tatt å bruke nasjonalkultur som en forklaringsfaktor i møte med andre ­ selv om det mange ganger kan være fristende og lett å gripe til.

Og her er mer spennende lesing!

Psykolog ved PPT Laksevåg, Janne Tømmerbakke, har ferske resultater fra forskning på tydelig gruppeledelse, leder ved PPT Mysen, Rolf Skjelstad, har gjort jobben med å undersøke hva skoleledere egentlig tenker på når de hører begrepet ”systemarbeid” og det blir debatt når Mette Wright Larsen svarer på Jan Kåre Moans artikkel (Skolepsykologi nr. 4, 2006) vedrørende Münchausen syndrom by proxy.

En stor takk til alle som har bidratt til juninummeret av Skolepsykologi!

Mandal videregående skole har fått Benjaminprisen for sitt arbeid med inkludering, toleranse og likeverd. I dette nummeret kan du lese en reportasje derfra, og siste ordet går til en av deres elever som i etterkant av utveksling med ungdom fra andre land, peker ut retningen: ”Vi trodde de skulle være så annerledes enn oss ­ også er de ikke det. I bunn og grunn er vi mest like.”

Med ønske om en fin sommer!

Margrethe Mehus

Innspill fra Forum

Hva skjer med vår faglighet
i møte med ressursknapphet?

Nyutdannete psykologer får ofte sin første jobb i PP-tjenesten. Det arbeidslivet vi møter krever ofte noe annet av oss enn det vi var forberedt på. Som relativt nyutdannet psykolog ansatt i PP-tjenesten var det interessant å delta på forelesning med sosialantropologen Halvard Vike. Hans perspektiver på velferdsstaten og det å jobbe i 1.linjen stemte på mange måter svært godt med min opplevelse av det å jobbe i PP-tjenesten.

Halvard Vike er opptatt av forholdet mellom politikk, økonomi og fag. Vi lever i et samfunn der en søker å oppnå universalitet når det gjelder at alle skal få tilgang til velferdsgoder (for eksempel psykologhjelp). Velferdsstatens ambisjon er bedre løsninger og mer velferd for alle, og det er store oppgaver som skal løses. Hvordan oppgavene best kan løses, beskrives for eksempel i den nylig utkomne «Veileder i psykisk helsearbeid for barn og unge i kommunene» fra Sosial- og helsedirektoratet (2007). Vike påpeker at ambisjonene når det gjelder hvilke tjenester en skal tilby, vokser raskere enn viljen til å finansiere dem. De fleste politiske partier har forpliktet seg til å begrense offentlige utgifter.

Rett skal være rett: Kommunene har gjennom opptrappingsplanen fått overført stadig større beløp øremerket psykisk helsearbeid de siste årene. Imidlertid er dette på de fleste områder også kombinert med stadig større forventninger til tjenesteytingen og med det at en i større grad enn tidligere sjekker ut om oppgavene utføres i forhold til forventningene. Overskridelse av budsjett tillates heller ikke.

Med dette som bakgrunn hevder Vike at politikk og økonomi har gått i forbund, med faglighet som gissel. Det er kommunene generelt , og de ansatte i 1.linjen spesielt, som får ansvar for å iverksette velferdsstaten slik den fra statlig hold defineres. Imidlertid er det slik at de statlige krav til ytelsene og  egne faglige ambisjoner ofte er langt mer omfattende enn det arbeidsgiveren (kommunen) har råd til å betale for. Målene og budsjettet er satt, og det som blir relativt er faglige og kvalitative hensyn, tidsbruk etc.

Vike påpeker at grunnen til at kommunene likevel klarer å ta så mye ansvar på en såpass god måte, er at 1.linjeansatte strekker seg i sin arbeidshverdag. 1.linjeansatte med faglig integritet og engasjement opplever det som et personlig, moralsk problem når avstanden blir for stor mellom krav og forventninger til tjenesteyting og det som faktisk lar seg gjøre. En strekker seg i mer eller mindre grad for å klare jobben på en best mulig måte. Det å sette grenser for egen innsats er vanskelig fordi en blir emosjonelt involvert i relasjoner til mennesker som trenger en. Vike påpeker at det særegne ved kommunene er at de ikke har andre å sende problemene videre til, og at velferdsstatens mest komplekse og krevende oppgaver derfor har en tendens til å samle seg opp der. Dette kjennetegner, slik jeg ser det, også psykisk helsearbeid. Kommunene har ansvar for forebygging, behandling og rehabilitering. Det som kan behandles i kommunene, skal behandles i kommunene. De som ikke kan behandles i spesialisthelsetjenesten skal også ivaretaes av kommunene. Kommunen kan ikke fraskrive seg ansvaret for noen innbyggere. Kommunene, eller de kommunale tjenestene, kan betegnes som grenseløse organisasjoner på den måten at de ikke har kontroll over arbeidsmengden de skal løse. De kan også benevnes som absorberende organisasjoner, kjennetegnet ved at de påtar seg stadig nye oppgaver. 1.linjen får svært ofte et mangfoldig og uklart mandat, noe som medfører kapasitetsproblemer. Et stort mandat, men for trange økonomiske rammer, fører til misforhold mellom det brukerne og tjenesteleverandørene oppfatter at en skal levere og det en faktisk kan få til. Dette fører til at en vanskelig kan la være å gjøre en faglig dårlig jobb på enkelte områder, noe som igjen fører til prioriteringsproblemer. Vike hevder at det fra statlig hold er problematisk å si noe om det man velger å ikke prioritere. Dette ansvaret skyves nedover, og ender opp med å bli den enkelte 1.linjeansattes.

Kommunene og offentlig sektor generelt kritiseres ofte for ikke å være fleksible nok, for å mangle kostnadseffektivitet og målorientering. En effektivisering av tjenestene blir ofte fremhevet som den beste måten å få bedre tjenester på, uten å overskride de økonomiske rammene. Ny offentlig styring  har ført til en rekke omstillinger, nye organiseringsløsninger og målstyringsimplementering. Vike påpeker at effektivisering ikke er uten betydning, men mener at det blir utilstrekkelig å hevde at problemene med å møte ambisjonene skyldes ineffektivitet. Innenfor dette blir en ikke målt i forhold til alle man klarer å hjelpe, men i forhold til at man ikke klarer å hjelpe alle.

Hva skjer så med psykologers faglighet i et slikt arbeidsfelt? Psykologer er en yrkesgruppe med høye krav til profesjonalitet og grundighet. Vi har lært å stille høye krav til forskning/dokumentasjon, og vi ønsker å være faglig oppdaterte. Vi er opptatt av personvern og ønsker nok tid i hverdagen til å føre journal. Vi vektlegger prosessen i arbeid med mennesker og trenger tid til å reflektere underveis i arbeidet. Vi streber i stor grad etter å ta hensyn til klienters behov, og ivareta enkeltmennesker og deres familier. I  tillegg er vi godt skolert når det gjelder etikk. Det er blant annet dette vi har med oss når vi begynner i vår første jobb. Psykisk helsearbeid i kommunen krever imidlertid noe annet av oss, eller noe mer. En skal kunne sette grenser og lære seg til å gjennomføre velfunderte prioriteringer. En må jobbe mer effektivt (systemarbeid, konsultasjoner, forebygging, ressursorientering) og sørge for at en er god til å henvise videre det som kan behandles i spesialisthelsetjenesten. De fleste psykologer vil oppleve at ressursknappheten påvirker vår faglighet, og at den går på bekostning av vår mulighet til å gjøre en god faglig jobb. Kanskje fører den også til at vi finner, eller tar på oss, en ny faglighet. Fokus for fagligheten skifter fra å gjøre mest mulig for den enkelte til å gjøre en best mulig jobb på minst mulig tid, eller for flest mulig. Mange psykologer opplever at det positive med å jobbe i 1.linjen er nærhet til brukere/klienter og dermed større mulighet til å påvirke, stor variasjon i arbeidsoppgaver og stor frihet til å velge å ta på seg enda flere oppgaver. Det er imidlertid slike faktorer som også gjør at det er vanskelig å sette grenser. I stedet for å prioritere det som er best for de fleste, prøver en å gjøre alt på en gang. Mange vil hevde at det også er slike faktorer som bidrar til høy turnover i 1.linjen.

Lene Margrethe Davøen

"Har du hørt at ..."