SKOLEPSYKOLOGI Tidsskrift for pedagogisk-psykologisk tjeneste Nr. 1, 2008Årgang 43

Innhold

Leder:  Frukt og grønt og spesialundervisning og sånt
Av Jan G. Mossige         

Innspill fra Forum: Kompetansekrav i PPT!
Av Lene Margrethe Davøen og Sturla Helland

Enkelt-ords lesing og relasjonell prosessering                   
Av Ernst Ottem og Jørgen Frost              

Ønsker du en spennende faglig utfordring?

"Har du hørt at..."

 

 

 

 

Tilegnelse av de grammatiske bøyningsmønstre i ord og relasjonell prossessering

Av Ernst Ottem og Kirsten Meyer Bjerkan        17

 

Er mobbing vold?

Av May Stemland        27

Skolepsykologi - Artikler årgang 42, 2007    41

Beste artikler i Skolepsykologi 2007 43

Solhaugen skole og miljøhjem ?

Av Finn O. Teslo         45

Fra periferien: Lavtpræsterende elever i matematik

Av Kim Foss Hansen        49

Fra periferien: Silence is golden?

Av Erik Hageler         57

Veiledning til artikkelforfattere 63

Stillingsannonser 66

Leder

”…en helhetlig, kunnskapsbasert og samordnet innsats overfor barn og unge.”

Som det fremgår av Rundskriv Q-16/2007, Forebyggende innsats for barn og unge, er regjeringens ambisjon å løfte det forebyggende barne- og ungdomsarbeidet høyt på den politiske dagsorden. Regjeringen ønsker å bli husket som en ”forebyggingsregjering” innen barne- og ungdomspolitikken, helse- og omsorgspolitikken, kriminalpolitikken, barnehagepolitikken, helse- og omsorgspolitikken, skolepolitikken og integreringspolitikken.

Regjeringen ønsker videre å etablere en helhetlig, kunnskapsbasert og samordnet innsats overfor barn og unge.

Dette er en ambisiøs og dristig ­ men fremfor alt en gledelig ­ målsetting. Og det er nok å ta tak i. Den største utfordringen er nok å etablere en helhetlig og samordnet innsats for barn og unge. I innspillet fra Forum i dette nummeret av Skolepsykologi, tar Sturla Helland opp problemet med å samordne tjenestene til barn og unge med psykiske vansker. Disse barna utfordrer skolesystemet, men fremfor alt PPT og spesialisthelsetjenesten. Hvem har ansvaret for disse barna? Ofte skyves de frem og tilbake mellom en rekke instanser som ikke makter å etablere et helhetlig og samordnet tilbud. Det paradoksale er at spesialisthelsetjenesten ofte viser seg å skyve ansvaret for de vanskeligste tilfellene over på kommunene. Sturla Helland spør derfor om det er en forventning om at kommunene skal bygge opp spesialistinstitusjoner med høyere kompetanse enn spesialisthelsetjenesten. På dette området er det altså nok å ta fatt i for å skape helhet, samordning og avklaring av roller og ansvar.

En tilsvarende utfordring gjelder forholdet mellom PPT og Statped-systemet. I et debattinnlegg i dette nummeret, hevder Fritz Johnsen at en av Statped´s utfordringer er å etablere en tjeneste som supplerer PPT ­ på samme måte som spesialisthelsetjenesten må finne en form som også er supplerende til PPT.

Også i forholdet mellom barnehage/skole og PPT er det utfordringer for dem som ønsker å etablere en helhetlig og samordnet innsats overfor barn og unge. Kunnskapsløftet fremhever fem basisferdigheter som danner grunnlaget for hva en elev skal kunne i dagens norske skole.

Av disse fem ferdighetene er tre relatert til språk: Eleven skal kunne lese og uttrykke seg muntlig og skriftlig. Eleven skal kunne regne og eleven skal kunne benytte digitale verktøy.

Mellom 60 og 70 prosent av mennesker med spesifikke språkvansker og dysleksi ser ut til å utvikle tilleggsvansker som påvirker deres fysiske og psykiske helse på i en negativ retning. Siden fem til syv prosent av alle barn har denne type språkvanske, dreier dette seg om et omfattende helseproblem: Språkvansker er i seg selv alvorlige nok, men det er særdeles bekymringsfullt at de også bidrar til omfattende helseproblemer.

Diagnostisering, utredning og behandling av språkvansker og dysleksi er derfor en viktig samfunnsoppgave. Denne oppgaven kan ikke ivaretas over tid uten at kompetansen på området sikres utvikling og fornyelse. Og igjen er det et spørsmål om hvordan ansvaret mellom PPT, spesialisthelsetjenestene og Statpedsystemet skal avklares og tydeliggjøres for å skape sammenheng og forutsigbarhet innen området. Foreldre, barn/elev, samt barnehage/skole er også viktige aktører som ikke må glemmes.

Denne utgaven av Skolepsykologi inneledes med en artikkel av Einar Landmark og Tone Finne som viser hvilke muligheter som ligger i riktig bruk av IKT for alle og spesielt for dem med språkvansker, herunder lese- og skrivevansker. IKT-verktøyet er der, men det tas ikke i bruk på en hensiktsmessig måte på mange skoler. En hensiktsmessig bruk forutsetter et forpliktende samspill mellom PPT, skole, foreldre og elev. PPT må ta et langt fastere grep i dette samspillet enn tilfellet er i dag for å gi støtte og veiledning i opplæringen. Dessuten må PPT og Statpedsystemet finne hensiktsmessige måter å samhandle på for at bruken av det digitale verktøyet kan settes i system, ikke minst innenfor spesialundervisningen.

Det finnes altså noen håndfaste og konkrete problemstillinger som vi må ta på alvor hvis vi skal bli i stand til å løse samfunnsmessige oppgaver i langt større grad enn det vi makter i dag, samfunnsmessige oppgaver som vil gi et solid bidrag til å etablere en helhetlig, kunnskapsbasert og samordnet innsats overfor barn og unge.

Innspill fra Forum

Forholdet mellom kommunale og statlige helsetjenester til barn med alvorlige psykiske vansker.

I oktobernummeret (2007) av bladet «Psykisk» uttaler seniorforsker Kristin Scheldrup Mathiesen ved Folkehelseinstituttet at ett av tre barn opplever psykiske vansker før de fyller 16 år, og at de fleste av disse kommer fra velfungerende familier. Studien hun har vært med å gjennomføre har fokusert på plager som angst, depresjon, spiseproblematikk, normbrytende atferd, skoleskulk, mobbing og sosiale ferdigheter.

Tidligere undersøkelser fra Folkehelseinstituttet tyder på at mellom 10 og 20 prosent av alle barn mellom fire og ti år har så store psykiske plager at det virker inn på deres faglige fungering på skolen.

Opptrappingsplanen for psykisk helse tar utgangspunkt i at omtrent 20% av barn og unge har psykiske vansker, og det er et mål at 5% av disse får tilbud innen psykisk helsevern for barn og unge.

Vi mener at kommunene gjennom PPT, helsestasjonen og tilsvarende avdelinger kan gi tilbud om hjelp til de fleste barn med lettere psykiske vansker. Både angst og lettere depresjoner, og kanskje også de fleste barn med ADHD-problematikk, bør det forventes at kommunalt nivå kan gi et behandlingstilbud.

En liten gruppe barn og unge har langt større psykiske vansker enn det som kan håndteres på kommunalt nivå. Det gjelder særlig ulike psykiske vansker der symptomene blant annet er omfattende atferdsvansker. Min erfaring er at dette ofte er barn som går ut og inn av spesialisthelsetjenestene, gjerne med flere ulike diagnoser i løpet av barne- og ungdomstiden. Hvem kan og skal gi tilfredstillende helsehjelp til denne gruppen?

Disse barna utfordrer skolesystemet i stor grad, de ender ofte opp med en ensom fritid, og de krever tett og omfattende oppfølging fra foreldrene. Ofte kommer de i konflikt med andre barn og unge noe som fører til vansker sosialt både på og utenfor skolen.

I undervisningssituasjonen oppfører de seg gjerne slik at de får redusert faglig utbytte. Ofte bidrar de til å redusere det faglige utbyttet for medelever. Lærere blir slitne, og ikke sjelden blir det rapportert om fysiske angrep på lærere og assistenter. Noen ganger fører det til fysiske skader på de voksne, og i sjeldne tilfelle også på medelever.

Mitt inntrykk er at verken vi i kommunene eller spesialisttjenestene makter å gi disse en tilfredstillende behandling og hjelp. Det er som oftest ikke vanskelig å finne instanser som kan utrede vanskene. Ofte resulterer utredningen i et forøk på medikamentell behandling der det blir overlatt til skole og familie å observere virkninger og bivirkninger av medisineringen. Et annet behandlingstilbud kan være poliklinisk samtaleterapi eller kortere utredningsopphold. Å finne noen som vil påta seg et mer langvarig behandlingsansvar, og ta ansvar for å hjelpe barna og ungdommene til et akseptabelt funksjonsnivå i skole og fritid, er ofte umulig.

Resultatet blir at den kommunale/ fylkeskommunale skolen og foreldrene, kanskje med noe kommunal avlasting i form av for eksempel en ufaglært støttekontakt, blir sittende med ansvaret for oppfølgingstilbudet og hjelpen disse barna får. Disse instansene gjør en kjempeinnsats, men jeg spør meg ofte om det er slik vi ønsker at hjelpetilbudet til alvorlig syke barn og unge skal være? Skal spesialistnivået leve tilbaketrukket med sin fagkompetanse, og overlate oppfølgingen og det daglige miljøarbeidet rundt disse barna og ungdommene til foreldre og andre uten spesiell kompetanse på området?

Staten har i mange år gitt uttrykk for en holdning der tiltak i barnets hjemmemiljø blir fremhevet som det beste. Fra 1980-talet og fram til i dag er alle statlige spesialskoler lagt ned, institusjoner som kan gi lengre behandlingsopplegg innen psykisk helsevern er borte eller i ferd med å bli borte, og det statlige barnevernet presser i høy grad på for at lokale tiltak skal benyttes. Forskning viser at opphold på barnevernsinstitusjoner sjelden er en gunstig løsning. De fleste av disse institusjonene gir for øvrig heller ikke behandlingstilbud innen psykisk helse, selv om mange av dem har svært profesjonelle medarbeidere og strukturer for å arbeide med atferdsvansker.

I veileder for psykisk helsearbeid for barn og unge i kommunene leser vi: «Store endringer har skjedd de siste 25 årene når det gjelder tjenestetilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Tidligere fikk barn og unge i all hovedsak behandling og oppfølging fra spesialisthelsetjenesten. Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2008, (St.prp.nr. 63 (1997-1998)), har lagt nye føringer for arbeidet. ... Et overordnet mål er at kommunene skal gi alle barn og unge et likeverdig tilbud og like utviklingsmuligheter, uavhengig av sosial bakgrunn og hvor i landet de bor. Spesialisthelsetjenesten skal bistå der det er behov for mer spesialisert utredning og behandling.»

Jeg synes det er rimelig å stille spørsmål ved om det for tiden blir lagt for stor vekt på kommunaliseringen av hjelpetilbudet. Statistikken viser at gjennomsnittspasienten får det beste tilbudet i hjemmekommunen, men kanskje ikke statistikken gjelder for alle enkeltindividene? Kanskje krever enkelte barn og unge en kompetanse og et omfang i innsatsen som er så stor at det er bruk for mer spesialisert behandling over tid?

Min erfaring er at selv om veilederen understreker at det er et skille mellom hva kommunen kan behandle og hva en trenger hjelp fra spesialisthelsetjenesten til, har praksis raskt utviklet seg i retning av at kommunen har hovedansvaret uansett problemstilling. Spesialisthelsetjenestene yter tjenester der de mener de har noe å bidra med, og så lenge pasienten følger opp. De avgjør hvilke oppgaver kommunen skal få hjelp med, mens barnets behov og kommunens vurdering av egne muligheter og kompetanse blir underordnet. I praksis fører det ofte til at hovedansvaret også i de svært vanskelige oppgavene blir kommunalt.

Det kan være grunn til å spørre om det er en forventning om at kommunene skal bygge opp spesialinstitusjoner med høyere kompetanse enn spesialisthelsetjenesten?  

Sturla Helland

"Har du hørt at ..."