SKOLEPSYKOLOGI Tidsskrift for pedagogisk-psykologisk tjeneste Nr. 2, 2008Årgang 43

Innhold

Leder

Om utvanning av rettigheter og historieløshet

I dette nummeret har vi lagt hovedvekten på sakkyndighetsoppgaver i PP-tjenesten.

Det har etter hvert blitt mange sakkyndighetsoppgaver. Her tar vi bare for oss sakkyndighet ved rett til spesialundervisning etter opplæringslovens § 5-1.

Historien på dette området viser skiftene ideologi, faglige moteretninger og juridisk utydelighet. Elevenes rettsikkerhet blir med jevne mellomrom forsøkt utvannet.

I 1970 leverte ”Blomkomiteen” sin innstilling. Mandatet var å utarbeide forslag til lovregler som kunne erstatte spesialskoleloven av 1951. Før dette hadde vi et utstrakt spesialskolesystem. ”Blomkomiteen” fo-reslo integrering av flest mulig funksjonshemmede i den vanlige skolen. Rett til spesialpedagogiske tiltak også for funksjonshemmede barn under skolepliktig alder og for funksjonshemma voksne inngikk også. ”Blomkomiteens” innstilling ble lagt til grunn for endring av grunnskoleloven i 1975.

Knut Østrem samlet tidlig en del sitater som viste utviklingen etter dette. Her kommer noen. (Kom-mentarene står for øvrig for forfatterens regning).

I forhold til sakkyndighet uttalte ”Blomkomiteen” følgende: ”Kommunane skal ha plikt til å skipa spesialundervisning for alle elevar som treng slik hjelp. Ut-taket av elevar er knytt til ei sakkunnig vurdering. Det er føresetnaden at denne vurderinga skal gjerast av det personalet som blir knytt til dei pedagogisk-psykologiske rådgjevingskontora, observasjonsavdelingar og andre sakkunnige organ.”

Uforstand blant norske pedagoger fornektet seg ikke. Det som den gang het Norsk Lærerlag og Norsk Lektorlag blandet kortene og uttalte følgende som høringsinstans: ”Etter vår mening bør det i loven tas med at også den enkelte skoles undervisningspersonale må få overlatt ansvaret for vurdering av hvem som trenger spesialundervisning.”

Et for høringsinstansene lydhørt departement konkluderer på følgende måte i Ot. Prop., 64-1973-74: ”Departementet er samd i at personalet ved den einskilde skolen må regnast blant dei sakkunnige når det gjeld skolens eigne spesialundervisningstiltak. I omgrepet ”sak-kunnig” vil ein likevel til vanleg rekne med fleire instansar som i samarbeid gjev råd om tiltak og hjelper til med oppfølgjinga av tiltak. Desse vil omfatte m.a. klassestyrar, skolens spesiallærar, skolerådgjevar/sosiallærar, pedagogisk-psykologisk teneste, medisinsk personale og personale frå barnevernet. I denne samanhengen må ein heller ikkje gløyme at ein må sjå på foreldra til funksjonshemma born som sakkunnige på sine område og at dei må takast med i krinsen av ”sakkunnig hjelp”.

Alle nevnt, ingen glemt. Hvem foretar egentlig beslutninger/fatter vedtak etter dette, og på hvilket grunnlag? Frem til nytt inntektssystem for kommunene, som kom i 1985, var det staten som skulle dekke utgiftene til spesialundervisning. Ressursene ble tildelt fra Skoledirektørene i fylkene (statlige embetsmenn). Kommunenes behov for ressurser medførte at PP-tjenestene konkurrerte i elendighetsbeskrivelser for å fremme sine søknader. (Man fikk ca. halvparten av omsøkte ressurser).

Utydelighet og kaos rådet på området frem til det kom en oppsiktsvekkende dom i Gulating Lag-mannsrett, 8. April 1986: ”Det følger av grskl. §8 nr. 1 at de elever ”som ut frå ei sakkunnig vurdering treng særleg hjelp” har krav på særbehandling i form av spesialundervisning. Det står ikke uttrykkelig i loven hvem som skal foreta denne sakkyndige vurdering. Men lagmannsretten kan ikke se annet enn at når det i §8 nr. 1 er vist til ”sakkunnig vurdering” og det deretter i §9 bestemmes at det i hver kommune skal være en pedagogisk-psykologisk tjeneste, må det i første rekke være disse fagfolkene som tar stilling til hvilke elever som trenger spesialundervisning og hvilket omfang den bør ha. At de sakkyndige bare skal vurdere det første spørsmål, mens det annet skal være avhengig av ressurssituasjonen i kommunen, kan lagmannsretten ikke være enig i.”

Departementet måtte selvfølgelig forholde seg til dommen. Dette resulterte i St. meld. 54 (1989/90). Her blir de juridiske siden ved sakkyndighet for første gang tatt opp. ”Viktige forutsetninger for å være sakkyndig er faglig kompetanse og kjennskap til den saken det gjelder. For å være habil forutsettes det også at den sakkyndige har en nøytral og uavhengig rolle i forhold til det spørsmålet som skal avgjøres. I forhold til habilitet er det derfor viktig at PP-tjenesten organisatorisk er en klart adskilt og faglig uavhengig instans, administrativt og saksbehandlingsmessig skilt fra skoleadministrasjonen og skole. Rent generelt er det viktig å være klar over de juridiske aspektene ved sakkyndighetsrollen.”

Stortingsmeldingen resulterte i ny forskrift for grunnskolen og fikk denne ordlyden i § 1-4.2.: ”På grunnlag av meldingar frå skolen, barnehagen eller helse- og sosialstellet, eller etter søknad frå foreldre, vurderer den pedagogisk-psykologiske tenesta som sakkunnig instans behovet for spesialpedagogisk tiltak og gjev tilråding om innhald og omfang.”

Forskrift for grunnskolen inneholdt på denne tiden også utførlige bestemmelser om hvem som kunne tilsettes i PP-tjenesten og om hvordan tjenesten skulle arbeide.

I 1994 ble det innført ny kommunelov. Dette innebar større organisasjonsfrihet for kommunene og medførte at alle lover ble gjennomgått og forenklet, slik at en kunne fjerne bestemmelser i særlovene som ga unødige hindringer og bindinger på den nye friheten.

Opplæringslovene ble også gjennomgått og dagens lovverk så sitt lys i 1998. Der heter det nå: ”§ 5-3. Sakkunnig vurdering

Før kommunen eller fylkeskommunen gjer vedtak om spesialundervisning etter § 5-1 eller § 5-2, eller vedtak om spesialpedagogisk hjelp etter § 5-7, skal det liggje føre ei sakkunnig vurdering av dei særlege behova til eleven. Vurderinga skal vise om eleven har behov for spesialundervisning, og kva for opplæringstilbod som bør givast. Den sakkunnige vurderinga skal blant anna greie ut og ta standpunkt til:

• eleven sitt utbytte av det ordinære opplæringstilbodet
• lærevanskar hjå eleven og andre særlege forhold som er viktige for opplæringa
• realistiske opplæringsmål for eleven
• om ein kan hjelpe på dei vanskane eleven har innanfor det ordinære opplæringstilbodet
• kva for opplæring som gir eit forsvarleg opplæringstilbod.

Departementet kan gi nærmare forskrifter om den sakkunnige vurderinga. Dersom vedtaket frå kommunen eller fylkeskommunen avvik frå den sakkunnige vurderinga, skal grunngivinga for vedtaket blant anna vise kvifor kommunen eller fylkeskommunen meiner at eleven likevel får eit opplæringstilbod som oppfyller retten etter §5-1, §5-2 og §5-7.”

Det er PP-tjeneste som er tillagt ansvaret for å være hovedsakkyndig. Jf Oppl. § 5-6.

PP-tjenestene i Oslo og Akershus, gjennom sine ledere, har siden 88/89, gjennom Skolepsykologi, publisert flere arbeider om sakkyndighet og saksbehandling. Skolepsykologi har gleden av å kunne publisere det siste arbeidet, som kom høsten 2006.

Utdanningsdirektoratet har en egen avdeling som behandler billighetserstatninger. Mange av disse gjelder spørsmålet om eleven har fått den opplæring de hadde rett til. Stein Schiølls artikkel i dette nummeret gir en grundig fremstilling av hvordan noen av disse spørsmålene er behandlet i rettsapparatet og kaster et lys over viktigheten av god sakkyndighet.

Som nevnt innledningsvis er rettsikkerheten i forhold til spesialundervisning stadig under angrep. Jf leder i Skolepsykologi nr 1, 2008. Et forslag som Stortinget avviste tidligere er på nytt brakt på banen. Rektor, som ofte er delegert vedtaksmyndighet, er foreslått å kunne vurdere hvorvidt det er nødvendig med en uavhengig sakkyndig vurdering. Historien i forhold til dommer og habilitetsbetraktninger er tydeligvis glemt.

Det ble i 2007 foretatt et nasjonalt tilsyn av Fylkesmennene i forhold til oppl. Kap. 5, om spesialundervisning. Det store antall avvik fra loven viste ikke betryggende forhold for rettssikkerheten. Faktisk så lite at det nasjonale tilsynet i 2008 går over samme tema.

På tross av dette har man tiltro til at uavhengig sakkyndighet ikke lenger er så nødvendig.

Er det ikke snart på tide å løfte blikket mot der skoen virkelig trykker? I stedet for å diskutere rammebetingelser, kunne det være på tide å konsentrere seg om innholdet i og effekten av opplæringstilbudene for de som trenger noe annet og/eller ekstra. Jeg vil samstemme i et sitat fra artikkelen til Post og Thomsen i dette nummer, fra forsker Else Christensen:

”Pædagoger er gode til at spotte børn med problemer, men det kniber med at handle.”

Rune Dahl

Innspill fra Forum

Psykologisk lavterskeltilbud til befolkningen
­ NPFs nye utfordring.

Landsmøtet i Norsk psykologforening 2007 vedtok psykologisk lavterskeltilbud til befolkningen som hovedsatsningsområde de tre neste årene. Sentralstyret konkretiserer nå oppdraget og lager tiltak som skal føre mot dette målet.  I skrivende stund ser det ut til at det er psykologisk lavterskeltilbud i kommunene som kommer i fokus.

For kort tid siden satt tre styremedlemmer i Forum for psykologer i kommune og fylkeskommunen sammen med noen fra administrasjonen i NPF og lyttet til en gruppe relativt nytilsatte psykologer i kommuner på Østlandet. Felles for gruppa var at de fleste hadde kommet til forholdsvis nyopprettete kommunale psykologstillinger med svært vider rammer og få rutiner på plass. Flere av disse kommunalt ansatte psykologene gikk derfor sammen høsten 2007 for å skape en møtearena for drøfting av de utfordringene de hadde. Nå var tiden inne for å dele disse utfordringene med andre, og se hvor det var hjelp å få. Forumstyrets oppgave i denne forbindelse ble å finne ut hva de kommunalt ansatte psykologenes behov var mer konkret, og deretter hvordan styret i Forum eventuelt kunne bidra.

Ganske raskt kom det fram at denne gruppa kommunalt ansatte psykologer nok var mer utsatt for stress enn de som begynner i allerede etablerte stillinger innenfor spesialisthelsetjenesten eller i PPT. Utslitthet med sykemelding som resultat var allerede blitt en følge. Symptomatisk var også at flere av initiativtakerne til denne møtearenaen for kommunalt ansatte psykologer allerede var over i andre ikke-kommunale jobber. Uklare rammer, ett vell av forventninger og manglende rutiner var ikke den eneste utfordringen de kommunalt ansatte psykologene møtte. I tillegg kom utformingen av egen psykologrolle med få eller ingen psykologkollegaer å speile seg i, og veiledere som liten hjelp kunne gi, på grunn av manglende eller minimal kommunal erfaring. Faglige utfordringer fantes dessuten i rikelig monn.

Ikke uventet ble det etter hvert tydelig at denne gruppa kommunalt ansatte psykologer først og fremst hadde behov for tre tiltak:

• Et nettverk med andre kommunalt ansatte psykologer for drøfting av de rent praktiske og faglige utfordringer de daglig sto overfor.
• Veiledere med erfaring fra kommunale psykologarbeidsplasser.
• Klare rammer og tydelige forventninger til hva psykologen skal bidra med, fra den kommunale arbeidsgiveren.

Konklusjonen fra møtet ble at etablering av nettverk vil de kommunalt ansatte psykologene selv ta seg av. Og styret i Forum vil opprette et lukket område på Forums hjemmeside med liste over psykologer med erfaring fra ulike kommunale arbeidsplasser. Her vil det dermed være mulig for nytilsatte kommunale psykologer å finne fram til både aktuelle nettverkskollegaer og veiledere. 

For NPFs administrasjon og NPFs organisasjon for øvrig gjenstår en samlet utfordring når målet nå trolig blir å få flere psykologer ut i kommunene. Utfordringen med å rekruttere psykologer til kommunene er en oppgave for seg. En enda større utfordring er nok å få psykologer til å bli i kommunene. Erfaringene fra gruppa med kommunalt ansatte psykologer på Østlandet kan her vise vei. NPF bør ut fra denne gruppas erfaring ikke bare fokusere på påvirkningsarbeid for å få kommunene til å opprette psykologisk lavterskeltilbud til befolkningen. Hvordan kommunene skal få psykologene til å stå i stillingene over tid, blir et enda viktigere påvirkningsområde. Klar arbeidsinstruks, avgrensete arbeidsoppgaver, hensiktsmessige rutiner og mulighet for spesialisering er en ting. Enda viktigere er trolig mulighet for å bruke deler av arbeidstiden til nettverk med andre kommunalt ansatte psykologer, og muligheten til å motta veiledning fra psykolog med erfaring fra det kommunale system. Da vil den kommunale arbeidsgiver få stabile psykologer som bidrar til videreutvikling av psykologisk lavterskeltilbud til befolkningen, og NPF har nådd sitt mål.

Berit Nielsen

"Har du hørt at ..."