SKOLEPSYKOLOGI Tidsskrift for pedagogisk-psykologisk tjeneste Nr. 4, 2008 Årgang 43

Innhold

Leder (e)

... dette er ikke en leder


Dette er ikke en leder. Lederen kommer på neste side. Dette er rett og slett en liten hilsen fra tre redaktører som har slappet av i sommer og overlatt redaktøransvaret til andre.

I mars, akkurat like før høstutgaven av Skolepsykologi skulle planlegges, fikk redaksjonen en hyggelig henvendelse fra Gisle Johnsen, Høyskolen i Bodø. Han kunne meddele at nå satt han på en bunke artikler om temaet aksjonsforskning, artikler skrevet av både PPT-ansatte og folk fra universitets- og høyskolemiljø. Han forsikret at alle artiklene var kollegavurderte og upubliserte slik at de egnet seg utmerket til et temanummer av Skolepsykologi. Den eneste betingelsen han satte for å gi fra seg artiklene, var at han ville ha full kontroll over produktet frem til utgivelsen.

Og dermed kunne den faste redaksjonen trekke seg tilbake og overlate ansvaret for dette nummeret til sommerredaktørene fra Høyskolen i Bodø, Gisle Johnsen og Jarle Sjøvoll. Den faste redaksjonen har riktignok tyvlest artiklene før de kommer på trykk og kan forsikre om at sommerredaksjonen har gjort et godt arbeid.

Og, kjære leser, før du blar om og begynner å lese den egentlige lederen, må gammelredaksjonen få lov til å ønske deg en vel overstått sommer og en flott høst.

Hilsen
Fritz, Rune og Jan


Leder:

Om aksjonsforskning som praktisk forbedringsstrategi i skole og PP-tjeneste

I dette temaheftet presenterer vi aksjonsforskning som praktisk forbedringsstrategi. Denne er utviklet for endring av yrkesroller, organisasjoner samt strategier tilknyttet prosjektarbeid. Heftet er et resultat av en oppfølgende innovasjon innenfor ”Praksisrettet veiledning i grunnopplæringa” (PVG-prosjektet). Dette er igjen et delprosjekt innenfor det nasjonale programmet ”Praksisrettet FOU i barnehage, grunnopplæring og lærerutdanning”, ledet av Norges Forskningsråd.

Det foregår i dag mange endringsprosesser og aksjoner både i skolesektoren og i PP-tjenesten. Disse kan igjen bidra til systematiske og grunnleggende forbedringer, noe som også er en av grunnene til at aksjonsforskning er på rask fremmarsj i mange forskningsmiljø og blant praktikere innenfor flere områder i skoleverket.

Innledningsvis presenteres aksjonsforskning som strategi både i PVG-prosjektet og ved flere endringstiltak i grunnopplæringa. I den første artikkelen redegjøres det for forbedringsstrategien vår, samt for hvordan den mer generelt sett kan tilpasses ulike utviklingsområder. Det er vår intensjon å gi noen konkrete eksempler på igangsatte prosjekt både i skole og PP-tjenetse, hvordan innovasjoner forankres i aksjonsforskning, og hvordan samspillet mellom forskere og praktikere foregår.

Til tross for oppfølgende endringsprosesser i skolesektoren viser likevel internasjonale undersøkelser at norske elever ligger tilbake for land det er naturlig å sammenligne seg med. Nye tiltak og aksjoner vil derfor bli initiert for å kunne innfri våre nasjonale krav, selv om det er grunn til å tro at resultatene av slike prosjekter tar tid. Vi kommer i det følgende nærmere inn på flere eksempler som viser hvordan aksjonsforskning kan anvendes som strategi for gjennomføring av endringer både i lærerutdanning, grunnopplæring og PP-tjeneste. Det fokuseres mest på organisatoriske tiltak med tilhørende implementering av elektroniske veiledningsprosesser og kommunikasjonsverktøy.

Artiklene er et resultat av et samarbeid mellom ulike PP-kontor i Nordland (Bodø, Mo, Sandnessjøen), PP-tjenesten i Tromsø, høgskolene i Bodø og Nesna, universitetene i Tromsø og Oslo samt Leuphana Universität, Lüneburg. Prosjektet skal for øvrig resultere i flere bøker, hvorav ei av disse tar opp temaet problem- og praksisbasert lærerutdanning.

Heftet henvender seg til alle som ønsker å arbeide systematisk med målrettede forbedringstiltak. Studenter og andre med interesse for aksjonsforskning og aksjonslæring føyer seg også inn i denne målgruppa.

Bodø, mai 2008.

Innspill fra Forum

Kan det bli for mye opplæring?

I en notis fra NTB 21.8.08 leser vi at Oslo arbeiderparti vi løse problemet med frafallet i den videregående skolen ved å gjøre 13 års skolegang obligatorisk. Ved å gjøre skolen obligatorisk håper partilaget å redusere antall unge som trenger sosialhjelp. ”Den tenkte obligatoriske skolen trenger ikke bare bestå av tradisjonell klasseromsundervisning, men skal tilby et skreddersydd opplegg for de skoletrette med mer og bedre praktisk yrkesopplæring enn i dag”, siterer NTB Oslo arbeiderparti.

Mange har pekt på den økte teoretiseringen i ungdomsskolen og videregående skole som et problem. Det legges til rette for at alle skal få et godt teoretisk grunnlag, og mulighet til å velge høyere utdanning. Dessverre passer ikke alle ungdommer til en slik modell, og det blir etterlyst flere og mer praksisrettede alternativer. Det er derfor svært positivt at det i forslaget fremheves at noen ungdommer trenger andre opplæringstilbud enn tradisjonell klasseromsundervisning.

Det kunne vært ønskelig at forslaget hadde gått lenger og dypere i sin analyse. Hvorfor finner noen seg ikke til rette i skolen? Er opplæring det eneste alternativet samfunnet har til sysselsetting for unge mennesker? Kan det hende at noen tar skade av så mye opplæring i denne fasen av livet? Kan det tenkes at signalet om at det bare er utdannelse som kan gjøre deg til et samfunnsnyttig menneske fører folk inn i sosialhjelpstatusen heller enn å hjelpe alle til et meningsfullt og samfunnsnyttig liv?

Etter at Bjørkheim og Helland (1994 og 1996) presenterte tall som viste at ca 20% av unge i grunnkurs på videregående skole slutter eller stryker, har mange undersøkelser bekreftet dette tallet eller sågar vist at det øker. Minst 1 av 5 elever klarer altså ikke å tilpasse seg det opplæringstilbudet samfunnet har etablert, og opplæringstilbudet klarer heller ikke å tilpasse seg eleven.

Det kan være mange årsaker til dette, men karakterer ved avslutningen av ungdomsskolen er en av de viktigste prediktorene til resultatet i videregående grunnkurs. For de fleste er det logisk at slik må det være. Mangler du grunnlaget fra ungdomsskolen, er det svært krevende å gjennomføre videregående skole. Om det er intellektuelle evner, manglende stimulering i hjemmet eller andre biologiske eller sosiale årsaker til at det går som det går, er relativt lite interessant. Det viktige er at i den allerede obligatoriske grunnskolen er det noen som klarer seg så dårlig at de ikke har et godt nok fundament til å mestre videregående opplæring.

Å ikke mestre grunnskolen fører ikke bare til at en mangler fundamentet for videre utdannelse. Det fører også til at en lærer seg at en er en ”ikke-mestrer”. De fleste av oss prøver å unngå det som er for langt unna vårt mestringspotensiale. Slik sett er det en helt normal og sunn reaksjon at unge som ikke klarer å tilpasse seg skolesystemet prøver å avslutte ”pinen”. Det kunne vært interessant å sett en undersøkelse som viste hvor mange som i praksis droppet ut av skolen allerede i ungdomsskolen. En kunne for eksempel talt hvor mange som hadde mer enn 30% fravær eller hvor mange som fikk karakteren 1 eller 2 i flere fag alle tre årene. En antagelse kan være at det tallet en da kom frem til også var i nærheten av 20%?

Noen vil argumentere med at skolen må tilpasse undervisningen bedre til disse ungdommene. Det er i tråd med Opplæringslovgivningen, og er noe jeg selvfølgelig er enig i. Jeg tør også tenke tanken at skole ikke nødvendigvis er den beste rammen for sysselsetting og inkludering til et samfunnsnyttig voksenliv for alle.

Det som er ganske sikkert er at noen ungdommer har selvoppholdelsesdrift nok til å prøve å komme seg ut av en ikke-mestringssituasjon allerede tidlig i ungdomsskolen, og at flere benytter muligheten til det når det å gå på skole blir frivillig etter 10 år på skolebenken. Vil det være rett strategi å gjøre disse tre årene obligatorisk og dermed prøve å ”låse” dem i enda tre år til med opplæring?

I mange år har vi i Norge (og i store deler av den vestlige verden) solgt budskapet om at våre muligheter ligger i å være en kunnskapsnasjon. Det er neppe uenighet om at kunnskap og kompetanse er viktig både som ”vare” i seg selv og for å kunne utvikle ny teknologi og nye produkter som vi kan leve av i fremtiden. Spørsmålet er om vi kan leve av kunnskap alene? Trolig vil det være bruk for flere arbeidstakere med praktiske ferdigheter, innsatsvilje og stå-på humør enn personer med høy teoretisk kompetanse også i fremtiden. Da er det synd at vi diskvalifiserer mange av disse viktige menneskene ved å holde frem ”kunnskap” som det eneste som teller. Kanskje bidrar troen på kunnskapssamfunnet, alle kravene til sertifikater, fagbrev osv. mer til å øke antallet sosialklienter, enn at ikke alle fullfører videregående utdanning?

Det er trolig nødvendig og klokt at samfunnet bidrar til at barn og unge under 20 år har en meningsfull sysselsetting. Det er ikke like sikkert at denne sysselsettingen må organiseres innenfor et skolesystem. Læreordninger i bedrifter som en kan starte med i slutten av ungdomsskolen, egne ungdomsbedrifter, deltagelse i vanlig arbeidsliv og andre former for sysselsetting kan trolig gi like god selvtillit, selvrespekt og mulighet til å unngå sosialhjelpskøen.

Det er viktig at vi alltid arbeider for å ha et godt og tilgjengelig skolesystem i Norge. Alle må ha mulighet til å velge å ta en utdanning, men det bør også være mulig å velge å ikke gjøre det (i alle fall ikke i akkurat i samme alder som alle andre). Livslang læring er allerede et etablert begrep, og kanskje bør et viktig element i denne være at en kan velge å ta både slutten av ungdomsskolen og videregående skole på et senere tidspunkt i livet enn mellom 15 og 20 år?

Utfordringen er å tenke flere alternativ enn skole.

"Har du hørt at ..."