SKOLEPSYKOLOGI Tidsskrift for pedagogisk-psykologisk tjeneste Nr. 5, 2008 Årgang 43

Innhold

Leder

Når språk ikke virker

I dette nummer får vi nok en gang demonstrert predikamentet: Når språk og relasjoner ikke virker. Det være seg i forhold til minoritetsspråklige, autismespekteret, behandling av samspill eller matematikkvansker.

Kan det tenkes at vi i vår spesialiserte hverdag ikke klarer å løfte blikket? Når noe går åpenbart galt, hvor er det vi leter etter forklaringer? Det er vel innenfor disse områdene at vi oftest søker å finne svar på
gåtene:

Dialogen sitter ikke inne i den enkelte aktør, men er et samspill mellom minimum to. Kanskje skulle vi heller søke å forstå under hvilke betingelser dialogen ikke fungerer?

Problemområdene som skolepsykologien befatter seg med favner et vidt område der språk og dialog må kunne sies å være av sentral betydning.

Forutsetningen for å satse på skole er tross alt bygget på at språklig omgang med andre kan utgjøre en positiv forskjell i utviklingen hos den enkelte.

Følgende fremstilling viser noen av de områdene, der psykologien og pedagogikken er forventet å kunne gi sakkyndige råd. Figuren viser at språk kan ha mange uttrykksformer - i alle tilfeller støter vi på semantiske problemer. Kan vi egentlig forstå hverandre? Kan vi øke forståelsen?

Er det tenkelig at svaret kan ligge i en forståelse av hva som er nyttig informasjon for den enkelte? Informasjon forligger når det er fremkommet en forskjell i dialogen som den enkelte har nytte av.
Trenger vi et informasjonsbegrep som vektlegger mulighet for diskriminering?

Diskriminering gir forskjeller. Forskjeller i et informasjonsperspektiv kan være både nyttige og irrelevante, men ikke minst, i andre vitenskapsgrener kan nyttig informasjon måles.

Spørsmålet blir derfor: Hvorfor er ikke informasjon nyttig for enkelte, som informasjonssøker eller informasjonsmottager, og hva kan vi gjøre med det?

Artiklene i dette nummer bidrar kanskje med noen svar?

Rune Dahl

Innspill fra Forum

Psykologer i kommunene

Norsk psykologforening er inne i den tredje landsmøteperioden med et hovedsatsingsområde knyttet til å få flere psykologer i kommunene. Forumet utvidet for et drøyt år siden sitt nedslagsfelt fra "skole" til hele det kommunale barne- og ungdomsfeltet. Nå har Helse-direktoratet tatt fagmiljøet og brukerne på alvor og nylig lagt fram rapporten "Psykologer i kommunene ­ barrierer og tiltak for økt rekruttering". Denne rapporten fra direktoratet til Helse- og omsorgsdepartementet "er basert på foreliggende forskning og direktoratets samlede, faglige vurderinger". Dette er en rapport som vi krysser fingrene for at departementet vil følge opp.

Det er mye å glede seg over i rapporten.

* For det første foreslås det klare og konkrete tiltak for å styrke rekrutteringen. Mange av tiltakene innebærer statlige stimuleringsmidler, bl.a til kommuner som tilsetter psykologer, til spesialisering, og til
kompetanse- og nettverksaktiviteter.

* Det fremmes også en del tydelige og gode alternative modeller til organisering av psykologstillinger. Det er bra med tydelige modeller og det er bra at det ikke pekes ut én modell som skal være svaret i alle kommuner.

* Det er også bra at fokuset nå rettes mot både voksne og eldre. Rapporten nedgraderer ikke fokuset på barne- og ungdomsfeltet, men understreker det store og totalt udekkede behovet for psykologkompetanse på voksenfeltet.

* Rapporten har en god og nyansert diskusjon om hvilke roller psykologer har i ulike kommunale tjenester. Det understrekes at psykologer ofte bidrar med breddeperspektiv, både ift å bevege oss fra individnivå til systemnivå og ift. å ha overgripende roller på tvers av tjenester/sektorer og linjer.

Kanskje blir begrepet "kommunepsykolog" etter hvert et problem i denne diskusjonen. I noen kommuner vil psykologen i barnevernstjenesten eller PP-tjenesten bli oppfattet som en typisk "kommunepsykolog", mens andre kommuner vil ha klare skiller mellom det de definerer som "kommunepsykolog" og de andre psykologstillingene i kommunen.

Av alt det positive vi finner i rapporten vil vi løfte fram den gode beskrivelsen og positive vurderingen av psykologenes rolle i PPT. Direktoratet slutter seg til den oppfatningen at endringen i opplæringsloven i 98 og fraværet av forskrifter "ser ut til å presse PP-tjenesten til stadig i større utstrekning å kun rettes inn mot det pedagogiske aspektet ved skolens virksomhet" og de avslutter vurderingen av PPT med; "PPT er per i dag et viktig, etablert lavterskeltilbud, der psykologer bør kunne drive behandling."

I tiltakene som er skissert skiller direktoratet tydelig mellom psykologer ansatt under helse og andre psykologer, for eksempel i PPT. Dette begrunnes ikke spesifikt, men kan oppfattes som en konsekvens av vurderingen om at psykologer i PPT begrenses av pedagogiseringen av tjenesten og at PPT ligger under et annet departement. Direktoratet kommer med en tydelig oppfordring til Kunnskapsdepartementet (KD) om å vurdere psykologenes rolle i PPT ved å ta dette inn i Midtlyngutvalgets arbeid. "Det vil være ønskelig at utvalget ser grundig på kompetansesammensetningen i PP-tjenesten. Tjenesten bør ut fra arbeidsoppgavene være tverrfaglig sammensatt".

Det er bra at KD blir utfordret på hva de vil med psykologene, og om de i det hele tatt ønsker psykologer i PP-tjenesten. Vi ser det likevel som utfordrende at det trekkes opp et slikt skille. Vår erfaring er at psykologer ansatt i PP-tjenesten i høyeste grad er helsepersonell, og mange driver behandling eller andre tiltak som like gjerne kunne ligget under en kommunepsykolog eller helsestasjonspsykolog.

Det er etter hvert mange kommuner som har lagt psykologstillinger til PP-tjenesten med spesifikke oppgaver knyttet til opptrappingsplan og opptrappingsmidler. Dette er helt i tråd med de rådene som direktoratet gir om å organisere psykologene slik at de både får en faglig forankring og mulighet til å jobbe både individrettet og systemrettet. Hvis direktoratet skulle være konsekvent kunne de ha sagt at psykologer som ikke gjør psykologarbeid skal unntas fra tiltakene. Vi betviler at det finnes mange slike situasjoner. Vi opplever at psykologer i PPT er svært gode på å anvende sin psykologkompetanse til beste for de barna, ungdommene og fa-miliene de møter, enten det er gjennom utredningsarbeid, sakkyndighetsarbeid eller som behandler. Men vi skulle som sagt gjerne hatt tydeligere lov/forskift som legitimerte arbeidet psykologer gjør i tjenesten og viser at denne yrkesgruppen er ønsket i det tverrfaglige samarbeidet.

Brukerne har behov for lavterskeltilbud og oppfølging i sitt nærmiljø. Nærmiljøet vil først og fremst si hjemme og i barnehage/skole. Det blir ikke flere hjelpere av å flytte psykologstillinger fra PPT til helse/sosial, og vi er bekymret for at en konsekvens av de tilrådde tiltakene kan bli at psykologstillinger i PPT blir omgjort til pedagogstillinger. Dette kan hindres på tre måter. Ved at Helse- og omsorgsdepartementet utvider tiltakene til alle psykologstillinger i kommune. Eller ved at kommunene selv tar ansvar for å forsterke psykologrollen i PPT. Eller ved at KD tar ansvar for tilsvarende tiltak for å få flere psykologer inn i PPT og igjen gjøre PPT til den tverrfaglige virksomheten den har tradisjon for å være. Vi forventer at Utdannings-direktorat nå viser like mye handlekraft som Helsedi-rektoratet og kommer med kraftfulle tiltak for å sikre en tverrfaglig tjeneste, til nytte for både brukere, samarbeidspartnere og forvaltning.

Og hipp hurra for et direktoratet som foreslår et virkelig krafttak for å få flere av oss til å jobbe i kommunene !!!

Jogeir Sognnæs