SKOLEPSYKOLOGI Tidsskrift for pedagogisk-psykologisk tjeneste Nr. 2, 2009 Årgang 44

Innhold

Leder (e)

Innspill fra Forum

Barns medvirkning ­ tar vi utfordringen?

En ung voksen kvinne fortalte meg at hun som barn ble testet av en psykolog da hun gikk på skolen. Eller hun trodde at hun var blitt testet; hun ble i alle fall bedt om å gjøre noen oppgaver. Hun vet ikke hva som kom ut av testingen. Hun snakket aldri med psykologen igjen. Da jeg spurte hvilken tilbakemelding foreldrene hennes hadde fått, var svaret at det visste hun heller ikke. De snakket aldri om det hjemme. Hva hadde hun tenkt om dette som barn? «Jeg tenkte vel at jeg ikke var god nok. At jeg ikke strakk til. At jeg var dummere enn de andre».

Barns rett til til å si sin mening, bli hørt og respektert i forhold som berører barnet, er et av de grunnleggende prinsippene i FNs konvensjon om barns rettigheter. Dette er også fastsatt i flere norske lover, blant annet barneloven, pasientrettighetsloven, barnevernsloven og barnehageloven. Veilederen for psykisk helsearbeid for barn og unge i kommunene (Sosial- og helsedirektoratet 2007) kaller brukerperspektivet en grunnstein i arbeidet med barn, unge og deres familier. Barn skal få tilpasset informasjon, og ha mulighet til innflytelse, i saker som har betydning for deres utvikling, trivsel og oppvekstkår.

Vi vet at barn som har det vanskelig, eller som strever på ulike utviklingsområder, ofte mangler informasjon om egen situasjon. De mangler også ofte en felles forståelse med foreldre og andre viktige voksne omkring det som er vanskelig. Barn vil da danne sine egne oppfatninger av hvordan ting henger sammen, oppfatninger som ofte preges av skam og skyld. På egen hånd står de i fare for å utvikle mestringsstrategier som på sikt er uheldige for egen utvikling.

Samarbeid med barn og familie bidrar til å styrke faktorer vi vet virker forebyggende. Barnet får en mulighet til å få en bedre forståelse av egen situasjon. Familien får en mulighet til å dele oppfatninger, opplevelser, følelser og felles streven. Barn og foreldre får mulighet til å være med på å finne løsninger, og å oppleve økt livsmestring. Fra psykoterapiforskning vet vi også at når brukerne annerkjennes som eksperter på eget liv, og deres bidrag i endringsprosessen vektlegges, øker mulighetene for positiv endring.

Når vi omtaler barn som brukere, er det ofte naturlig å omtale foreldrene samtidig. Kontakt og samspill mellom barn og foreldre danner grunnlaget for barnets utvikling, og vil påvirke hvordan barnet kan uttrykke seg og ta imot informasjon. På nye utviklingstrinn vil barnet i tillegg alltid ha behov for at gamle historier blir fortalt på nytt, og for å revurdere og utvide sine oppfatninger. Da er ofte ikke de profesjonelle hjelperne der lenger, ­ men det er foreldrene.

Kan barn i dag, på tross av lover og veiledere, oppleve møtet med de kommunale hjelpetjenestene på samme måte som kvin-nen i eksempelet gjorde i sin barndom? Erfaringsmessig er det nok store forskjeller når det gjelder hvordan barn blir møtt og tatt med i samarbeidet omkring sin egen hverdag, både i spesialisthelsetjenesten og i møtet med de kommunale tjenestene. Økt brukermedvirkning krever endring av holdninger, metoder, kompetanse, prioriteringer og rutiner. En slik endring krever ofte et felles løft i kommunen. For en enkeltstående fagperson er det vanskelig å opprettholde et tydelig brukerperspektiv om dette ikke annerkjennes som viktig av kolleger og ledelse. Uansett, det hjelper ikke med lover, veiledere og festtaler. Endringene må gjøres i det daglige arbeidet. Tar vi utfordringen?

"Har du hørt at ..."