SKOLEPSYKOLOGI Tidsskrift for pedagogisk-psykologisk tjeneste Nr. 3, 2009 Årgang 44

Innhold

Leder

Språk- og informasjonsvansker: 15.000 kr. for beste artikkel

En stor språkkongress er under planlegging. Den vil høyst sannsynelig finne sted i Oslo i slutten av april 2010. Temaet for kongressen er Språkvansker og informasjonsvansker. Hensikten er å belyse sammenhengen mellom ulike språkvansker og vansker med å formidle og motta informasjon. Et svært bredt spekter av språkvansker vil bli belyst i denne sammenheng. I denne forbindelse ønsker Skolepsykologi å stimulere til tenkning og ikke minst skriftliggjøring omkring sammenhengen mellom språk- og informasjonsvansker. Det vil bli utlyst en artikkelkonkurranse der hovedpremien er 15.000 kroner. De beste artiklene vil bli presentert i tidsskriftet. Artikkelkonkurransen er åpen for alle. Vi tror at mennesker med språkvansker og foresatte til barn, unge og voksne med språkvansker vil ha en stemme i denne sammenheng som er viktig å høre. Selvsagt regner vi også med at fagfolk fra universitets- og høyskolemiljø vil la høre fra seg. Redaksjonen i Skolepsykologi håper sterkt på at det vil komme mange bidrag fra PP-tjenesten og vil oppfordre alle ansatte til å bruke noe av sommeren til å fundere over problemstillingen.

Nærmere omtale av kongressen Språkvansker og informasjonsvansker kommer i neste nummer av Skolepsykologi. Her vil vi også bringe mer presise retningslinjer for artikkelkonkurransen.

Bakgrunnen for både kongressen og artikkelkonkurransen, er et ønske om å undersøke om et informasjonsbegrep vil belyse noen nye sider ved det å ha språkvansker og om dette kan lære oss noe vesenlig når det gjelder å planlegge og gjennomføre tiltak for mennesker med språkvansker.

Språk kan oppfattes som en systematisk måte å kommunisere ideer og følelser ved å bruke konvensjonelle tegn, (herunder skrift), lyder, gester og symboler som har en mening som kan oppfattes av andre. Hvis denne oppfatningen av språk har noe for seg, må språkvansker omfatte vansker med å bruke konvensjonelle tegn, (herunder skrift), lyder, gester og symboler som har en mening som kan oppfattes av andre. Dette medfører i så fall at vi vil ha en rekke forskjellige vansker som faller inn under et (bredt) språkvanskebegrep: Matematikkvansker, spesifikke språkvansker, taleflytvansker, lese- og skrivevansker, AD/HD, Tourettes syndrom, autismespektervansker, nonverbale lærevansker for å nevne noen.

En av språkets viktigste funksjoner, er at det er en rik kilde til samspill med andre og muliggjør at bærekraftige mellommenneskelige relasjoner etableres og vedlikeholdes. Språkvansker er derfor ikke en ”individuell” vanske, men oppstår som en vanske i det samspillet med andre bryter sammen eller ikke lar seg etablere uten store anstrengelser fra alle parter.

Språkvansker innebærer på sett og vis kommunikasjonsvansker. Men siden begrepet ”kommunikasjon” har så mange bruksmåter, bla. ”one cannot not communicate”, ønsker vi å undersøke om begrepet ”informasjon” kan være til større hjelp for å belyse særtrekk ved det å ha en språkvanske. Språk, i den vide betydning som omtales her, kan brukes til så mangt. Vi ønsker å se på hvilke spesielle vansker med å formidle og oppfatte ulikheter i oppfatning dvs. å formidle og oppfatte mulig informasjon som preger livene til barn, unge og voksne med språkvansker.

Det er viktig å understreke at vi i redaksjonen er svært spente på hvordan et informasjonsbegrep vil fungere i denne sammenhengen og vi håper på interessante og originale bidrag fra mange hold ikke minst fra PP-tjenesten. Som sagt; bruk gjerne noe av sommerferien til å fundere over problemstillingen og ta gjerne kontakt med redaksjonen på e-post: j-moss@online.no

220 år er lang tid

Torshov kompetansesenter rundet 130 år tidligere i år. Senteret er et kompetansesenter for sammensatte lærevansker og huser unik kompetanse på området. Bare i løpet av de siste to årene har ansatte ved senteret bidratt med et betydelig antall fagartikler og bøker om de vanskegruppene de har ansvar for. Det viser seg at kompetansen på området varierer svært i norske fagmiljøer, så Torshovs bidrag er av uvurderlig betydning for at flest mulig skal gjøres oppmerksom på lærevansker som det ellers er lett å overse eller bagatellisere.

Sammen med de andre kompetansesentrene for sammensatte lærevansker (SLV), Utdan-ningsdirektoratet og Nasjonalt kompetansesenter for AD/HD, Torettes Syndrom og Narkolepsi, samarbeider Torshov om å utvikle nettressurser om ADHD som først og fremst skal være rettet mot lærere og pp-rådgivere. Fagstoffet om ADHD skal ligge på nettadressen www.statped.no. Samarbeidet og samordningen skal gi lett tilgjengelig evidensbasert informasjon. Arbeidet skal følges opp med tilsvarende informasjon i forhold til andre vansker og fagområder. Dette er et viktig arbeid fordi det mangler fagstoff om gode opplæringstiltak på nett samlet på ett sted. . Det som finnes med kvalitet er vanskelig å finne frem til.

Artikkelen til Gidske i dette nummeret, bygger på fagstoff om ADHD som vil være tilgjengelig på www.statped.no tidlig på høsten 2009.

De ansatte på Torshov yter selvsagt også en betydelig klientrettet innsats. Boken som omtales i dette nummeret av Skolepsykologi, "Nonverbale lærevansker", er et strålende eksempel på hvordan erfaringer fra klientrettet arbeid kan systematiseres på en helhetlig måte: Boken sier mye om selve begrepet ”nonverbale lærevansker”, men aller mest om hvordan barn og unge med slike vansker skal hjelpes i dagliglivet. Et slikt fokus forutsetter både teoretisk kompetanse og praktisk erfaring med å lage og følge opp individuelle opplegg.

Gratulerer med dagen som har vært, Torshov!

Bredtvet kompetansesenter må nøye seg med å se tilbake på skarve 90 års historie. Likevel må det gå an å gratulere med dagen også til Bredtvet. Smakebiter på den kompetansen som finnes på Bredtvet kompetansesenter, har lesere av Skolepsykologi kunnet glede seg over de siste årene. Ernst Ottem, Jørgen Frost og Einar Lanmark for å nevne noen - har gitt mange fine bidrag. I neste nummer, (nr. 4,2009), vil Skolepsykologi bringe artikler fra så vel pensjonerte medarbeidere på kompetansesenteret, (Solveig Slinde) som medarbeidere som ennå ikke har pensjonert seg (Per Jan Svestad og Tone Finne).

Da gjenstår det å hilse fra Rune Dahl og Fritz Johnsen og ønske leserne en god sommer fra redaksjonen.

Jan G. Mossige

Innspill fra Forum

Flere psykologer til kommunene – en utopi eller en mulig realitet?

På disse sidene har det den siste tiden vært skrevet mye og varmt om flere psykologer ut i kommunene. ”Alle” ser ut vil å være enige om at dette er en fornuftig målsetting. Regjeringen ga klare signaler om at dette var ønskelig, i hvert fall sa de det før jul 2008, Norsk Psykologforening har det som sitt hovedsatsningsområde i landsmøteperioden 2007-10 og de av oss som har valgt kommunene som arbeidsplass, ser at her kan psykologer virkelig gjøre nytte for seg.

Det har på samme måte vært skrevet artikkel på artikkel om hvordan få psykologer ut i kommunene. Virkemidlene skal for eksempel være konkurransedyktig lønn, en klar stillingsbeskrivelse, faglige nettverk, veiledere med erfaring fra kommunale tjenester, muligheter til å kunne drive samtaleterapi med det enkelte individ, en spesialistutdanning som aksepterer kommunale tjenester som en relevant psykologarbeidsplass og en psykologutdanning som er like mye rettet mot fremtidig arbeidsplass i kommunene som i spesialisthelsetjenesten.

Hadde vi hatt tro på at verden fungerer etter en enkel lineær årsak-virkning-modell, hadde dette vært vel og bra, men i dag er vi vel mer overbevist om at ulike faktorer påvirker hverandre i et komplekst samspill hvor det er de samvariasjonsmønstrene som oppstår som styrer utviklingen i et system og ikke den enkelte faktor. Det gamle uttrykket om at helheten er mer en summen av delene er fremdeles en gjeldende tankemodell.

For å gjøre noe med problemet, må vi derfor finne en metode å få avdekket disse samvariasjonsmønstrene, først og fremst i det større samfunnssystemet. Men hvordan komme dit? En mulighet er å gå veien om det enkelte individ, da vel vitende om at summen av enkeltindividers årsaksforklaring i sin tur danner samvariasjonsmønstre som er mer enn summen av delene, og som i større grad styrer valget av arbeidsplass for store grupper av oss enn de enkelte årsaksforklaringene gjør.

Da jeg for 12 år siden begynte som leder i PP-tjenesten var jeg nysgjerrig på hva som skulle til for å få psykologer til å bli stabile medarbeidere i PPT. En liten ringerunde til de som hadde sluttet de siste årene viste at hovedårsaken var redusert eller manglende mulighet til å drive individuell samtaleterapi i PPT. Dagens lavterskelpsykologer er nettopp tiltenkt de oppgaver som PP-psykologene den gang savnet. Men erfaringer så langt viser at disse ”behandlings”-oppdragene likevel ikke er nok til at psykologer velger, eller klarer å stå i, en kommunal psykologstilling. Da dukker det opp andre årsaker til at de slutter.

Kanskje må vi rett og slett må håpe på at det oppstår en ”Zeitgeist” som gjør det populært og akseptabelt å jobbe som psykolog i kommunene? En slik tidsånd eller tankesett som tilsynelatende oppstår av det store intet, og som styrer overordnet tenkning i hele samfunnssystemer på samme tid over store deler av verden. Det er jo på denne måten troen på ”tidlig innsats”, ”samordnede tjenester” og for den saks skyld ”lavterskelpsykolog” oppstår og sprer seg samtidig til de fleste land..

Og for de som ikke tror at en slik tidsånd kommer fra det store intet, men derimot har hørt at det finnes sentrale ”verdenstenkere” som gjennom sine nettverk sprer sine idéer vidt ut, og som gjennom dette påvirker tenkningen generelt og på samme tid over største delen av kloden, vi kan jo se om det finnes noen smutthull for å drive påvirkningsarbeid her. Så kanskje det nytter å få flere psykologer ut i kommunene likevel?

Berit Nielsen

"Har du hørt at ..."