SKOLEPSYKOLOGI Tidsskrift for pedagogisk-psykologisk tjeneste Nr. 4, 2009 Årgang 44

Innhold

Leder

Skriftlighet

Midtlyngutvalget har talt. NOU 2009:18, Med rett til læring, bør være interessant lesning for PPT-ansatte utover høsten. Mange vil mene mye om utvalgets arbeid og det er lett å se at diskusjonen innad i utvalget ikke er avsluttet: 25 sider av utredningen er avsatt til særmerknader fra utvalgets
medlemmer.

I ”Innspill fra Forum” presenterer Sturla Helland svært interessante synspunkter både i forhold til selve utredningen og i forhold til andre utredninger som den må sees i sammenheng med. Han minner også om at ”Med rett til læring” er hovedtema på høstens PPT-konferanse i Oslo og oppfordrer alle i PP-tjenesten til å lese dokumentet og avgi  høringsuttalelser.

Forhåpentligvis vil også PP-ansatte mene mye om utredningen. Skolepsykologi er mer enn interessert i å spre meningene til mange. Derfor vil det være kjærkomment at tidsskriftets lesere skriftliggjør sine reaksjoner og meninger om denne viktige utredningen og sender disse til redaksjonen så
raskt som mulig. Alle vil være tjent mede å få et grundig innblikk i særlig PPTs holdninger til ”Med rett til læring” i god tid før høringsfristen går ut. Men det haster; deadline for oktobernummeret av Skolepsykologi er 1. oktober.  Redaksjonen utfordrer derfor PPT til å skriftliggjøre sine
reaksjoner raskt.

Apropos skriftlighet: I nr. 3, 2009, utlyste Skolepsykologi en artikkelkonkurranse med temaet ”Informasjonsvansker og språkvansker”. Hovedpremien er kr 15.000,-. På grunn av litt sommersløvhet fra redaksjonens side, rekker vi ikke å komme med flere opplysninger om konkurransen i dette
nummeret. I stedet oppfordrer vi til å ta en titt på lederen i nr. 3 og la idéene yngle - på papiret.

Vel overstått sommerferie.

Innspill fra Forum

Midtlyngutvalget.

Midtlyngutvalget har de siste to årene arbeidet med hvordan vi kan bedre læring for barn, unge og voksne med særskilte behov. Kunnskapsminister Djupedal sammenfattet utvalgets mandat slik:” Utvalget skal se nærmere på spesialundervisningen og det statlige spesialpedagogiske støttesystemet. – Utvalget skal blant annet vurdere i hvilken grad vi har et system som sikrer tidlig innsats til førskolebarn, elever og lærlinger med særlige opplæringsbehov”

Mange av oss fikk assosiasjoner til at dette er st.mld. 23 (97/98) i reprise, og noen av oss er så gamle at vi også assosierer til st. mld. 54 (89-90) og st. mld 61 (84-85). Hovedtemaet i disse meldingene er hvordan spesialundervisningen skal organiseres. Skal vi ha et statlig nivå med ansvar for noen oppgaver, evt. spisskompetanse på flere områder, innen dette feltet, eller er opplæring, inkludert spesialundervisning, en kommunal oppgave som skal løses i kommunene?

Over tid har det skjedd en endring, fra statlige spesialskoler og finansiering av spesialundervisning, til at kommunene selv har fått ansvaret for finansiering og gjennomføring av spesialundervisning.

For staten ble det en utfordring hva som skulle skje med de statlige spesialskolene. Ingen hadde mot til å legge dem ned, og de endte som ulike kompetansesentra. Nå viser Midtlyngutvalget at de i mange tilfeller har lik kompetanse og gjør mange av de samme oppgavene som PP-tjenesten.

Parallelt med denne utviklingen har vi fått en kraftig økning av utredningskompetanse både i habiliteringstjenesten, i BUP, og i andre spesialenheter innen helsevesenet. Noen av disse har også oppgaver knyttet til behandling og oppfølging i hjemmemiljøet til barnet/ ungdommen, og vi finner den samme kompetansen og mange av de samme yrkesgruppene både i Statped og helsevesenet.

Midtlyngutvalget skal ha ære for at de drøfter utfordringen med mange parallelle hjelpesystemer. De foreslår ulike tiltak de mener vil styrke samarbeidet og redusere dobbeltarbeidet. Mye av dette er dessverre planer og byråkrati, som ofte fører til svært liten endring av praksis. Kanskje de heller skulle vært bittelitt modigere og foreslått å slå sammen de ulike statlige tjenestene slik at vi bare fikk en hjelpetjeneste for barn og unge på statlig nivå. Trondheim, som er Midtlyng sin hjemkommune, har jo praktisert en slik ordning i mange år, så her burde det være erfaringer å bygge på.

Enda spenstigere ville det vært om utvalget også hadde vist mot nok til å drøfte departementene sin kunstige oppdeling av oppgaver knyttet til barn og unge. Utrolig mye midler kunne blitt fristilt dersom vi fikk ett Oppvekstdepartement med tilhørende direktorat, og lot dette overta oppgavene til nåværende departementer og direktorater.

Utvalget er også svært opptatt av at PP-tjenesten skal ha et nært samarbeid med skolene. Vi er enige i at dette er viktig, og mener at det trolig også er virkeligheten i de fleste kommuner.

Hva utvalget mener PP-tjenesten skal bidra med i det nære samarbeidet er vi derimot mer usikre på. Det kan se ut som om utvalget ønsker at tjenesten ikke skal bruke sin kompetanse til å utrede de utfordringene noen barn og unge har i skolesystemet, og ut fra dette gi faglig funderte råd.

En kan få inntrykk av at observasjon er den eneste anbefalte metodikken råd og rettledning skal bygge på. Noen ganger er det god metodikk, men litt av poenget med en egen fagtjeneste må jo nettopp være å tilføre ny og annen kunnskap til opplæringsprosessen enn den læreren selv kan se i klasserommet. Da er godt faglig utredningsarbeid ofte et nødvendig hjelpemiddel.

Godt faglig arbeid krever også kompetanse. Her er utvalget unnfallende. Det slår fast at det er stort behov for kompetanse på det sosialfaglige og psykologiske området, men kommer ikke med forslag om kompetansekrav til medarbeidere i tjenesten. I St. mld. 61 (1984-85) viste departementet en modigere holdning til dette spørsmålet når de slår fast at ”PP-rådgivaren er den sentrale fagpersonen i tenesta. Det er ein føresetnad at rådgivaren har embetseksamen av høgare grad i pedagogikk/psykologi. Ei slik høgare utdanning er nødvendig dersom tenesta skal ha kompetanse ut over det ein kan vente hos vanlege lærarar.”

Forum for psykologer i kommuner og fylkeskommuner ser at Midtlyngutvalget har forsøkt å dekke mange temaer i den omfattende NOU’en. Likevel opplever vi at den er for kort. Mange tema er berørt, men få tema er drøftet i dybden. Nå vil vi arbeide med høringsuttalelser til noen av temaene i NOU’en, og samtidig oppfordre alle i PP-tjenesten til å lese dokumentet og gi høringsuttalelser.

Vi ser også at NOU’en er hovedtema på høstens PP-konferanse i Oslo, og håper vi kan få en god faglig drøfting der.

Sturla Helland

"Har du hørt at ..."