SKOLEPSYKOLOGI Tidsskrift for pedagogisk-psykologisk tjeneste Nr. 6, 2009 Årgang 44

Innhold

Leder

SATSING I NORD

Internasjonalt samarbeid, har hatt stor betydning for det norske samfunn på ulike sektorer ­ ikke minst på vårt fagområde. Våre nordiske naboland har spilt en viktig rolle i denne sammenheng, selv om de store internasjonale faglokomotivene oftest har vært å finne innenfor grensene til de større landene i ulike verdensdeler.

I Nord-Norge har vi en stor og mektig nabo like over grensen ­ Russland. Historisk har Russland og Nord-Norge hatt nære bånd. Den russiske revolusjonen med påfølgende kald krig, hindret imidlertid en naturlig samhandling mellom naboer.

De siste 10-15 årene har samarbeidet tatt seg opp igjen ­ ikke bare på olje- og fiskerisektor, men også på øvrige områder ­ eksempelvis på det pedagogisk-psykologiske området. Nordvest-Russland og Nord-Norge har på mange måter funnet tilbake til sitt gamle og gode naboskap. Det vil være viktig for begge parter ikke minst for Nord-Norge.

Skolepsykologi har i den senere tid avspeilet denne nye politiske situasjonen gjennom publisering av faglig virksomhet i Russland. Mer vil følge.

Undertegnede har gjennom år arbeidet innenfor matematikkområdet (dyskalkuli) ved Universitetet i Arkhangelsk (og Monchegorsk på Kola). Fremmedheten til russiske forhold ­ også i Nord-Norge, har ført til at jeg får spørsmål av typen: Hvordan er nå egentlig matematikknivået i Arkhangelsk? Jeg har etter beste evne prøvd å formidle at like over grensen ligger et av verdens fremste fagmiljøer på dette området. Atomubåtene bygges vel 3 mil utenfor sentrum av Arkhangelsk. Litt lenger unna men i nærområdet, ligger den eneste romfartsstasjonen innenfor Russlands grenser. (De bruker også en annen i en tidligere sovjetrepublikk). Et annet spørsmål gikk på om jeg hadde vært rundt i Arkhangelsk fylke på noen av mine turer dit. Det er ikke bare å bese Arkhangelsk fylke på noen arbeidsturer til Russland. Fylket med sine mange byer og sitt mangfoldige næringsliv, er langt på vei på størrelse med Frankrike.

Når denne lederen skrives står vi foran et redaksjonsmøte i Arkhangelsk, muliggjort gjennom ulike samtidige oppdrag for redaksjonsmedlemmene. Det er snakk om et møte med heimlandet til blant annet Secenov, Luria, Vygotsky, Leontjev og Elkonin en fagtradisjon som har satt sitt preg på en hel verden. Det er også et møte med en av verdens mektigste stater med et potensiale for framtidig utvikling som er betydelig.

Statped Nord har som en del av Barents-samarbeidet utviklet et nært samarbeid med fagmiljøer i Nordvest-Russland. Vi kan nevne byer som Murmansk, Arkhangelsk, Monchegorsk ­og andre. Russiske fagfolk har besøkt Nord Norge og nordnorske fagfolk har over tid arbeidet i Russland. Dette har ført til utveksling av fagkunnskap fra to ulike fagtradisjoner, med de gevinster dette medfører.

Dette nummeret har stort sett stoff fra den nordlige landsdel. Statped Nord har sammen med Høgskolen i Bodø og tilhørende fagmiljø, vært sentrale bidragsytere. Reportasjen fra Statpeds Nordkalottkonferanse om matematikkvansker i Bodø, kan i så måte være en illustrasjon på hva som er under utvikling i nord.

Fritz Johnsen

Innspill fra Forum

Psykisk Helsearbeid, Evidensbasert Praksis Og Magiske Steiner

På kontoret vårt har vi en eske med glattpolerte steiner i flere farger. De er gode å holde i hånden. De er fine å leke med. Om du har lyst til å prøve å holde den steinen du liker best  i hånden, eller å ha den i lomma, kan du kanskje oppleve økt mot og styrke. Det er flere barn som har prøvd, og som bekrefter dette.

Når det er ønske om å bygge ut den psykiske helsetjenesten i kommunene er det mange som mener noe om hvilke metoder og tilnærminger vi skal bruke. Grupper, pakkeløsninger og evidensbaserte metoder er ord som ofte går igjen. Og begrepet evidensbasert praksis gis ofte samme mening som manualbaserte metoder. Andre oppfatter pakkeløsningene og evidensmaset som uønskede begrensninger av egen praksis utviklet gjennom års erfaring.

Norsk psykologforening sluttet seg i 2007 til «Prinsipperklæringen om evidensbasert psykologisk praksis». I følge denne er evidensbasert psykologisk praksis en integrering av den beste tilgjengelige forskningen med klinisk ekspertise sett i sammenheng med pasientens egenskaper, kulturelle bakgrunn og ønskemål. De tre områdene likestilles og skal integreres. Dette medfører at evidensbegrepet er videre og innebærer noe langt mer enn forsknings- og manualbaserte metoder.

I vår kommune er vi stolte av å kunne tilby foreldreveiledning i gruppe med en manualbasert metode. Det gir et godt tilbud til mange familier som trenger det. Vi må imidlertid vurdere at tilbudet passer den enkelte familie og de vanskene de strever med, og det må være et tilbud som er i tråd med foreldrenes mål, ønsker og muligheter. Dersom familien vil kunne ha mer nytte av, og selv ønsker, et annet type tilbud er det viktig at vi kan tilby noe som passer for dem. Det er et mål for evidensbasert psykologisk praksis å øke klientens mulighet til å velge blant effektive, alternative intervensjoner. Det må også være et godt mål for det psykiske helsearbeidet i kommunen!

Jeg arbeider i et psykologisk lavterskeltilbud der foreldre selv tar kontakt, ofte når de er som mest fortvilet. Det er begrenset tid til utredninger, vurderinger og behandlingsplaner når klienter  trenger hjelp her og nå. De har ofte forventning om rask hjelp, og ingen planer om et mer langvarig behandlingsforløp. Dette er kanskje noe av det som kan kjennetegne arbeid på kommunenivå. Du må bruke alt det du kan, så godt du kan, hele din kliniske ekspertise, der og da. Desto viktigere blir det innhente systematiske tilbakemelding fra klientene og å vurdere underveis i arbeidet.

Tidlig intervensjon og korttidsterapi er andre begreper som ofte brukes om det psykiske helsearbeidet i kommunene. At lavterskeltilbud og tidlig intervensjon er det samme som små problemer og raske løsninger, er en myte vi noen ganger støter på. I lavterskeltilbudene for barn møter vi selvsagt også  familier med omfattende og komplekse vansker. Der voksnes vansker påvirker foreldrerollen over tid, og der barnas utvikling er i risiko. Dersom vi skal bidra med god forebygging må vi gjøre gode vurderinger, og arbeide systematisk, ofte tverretatlig og tverrfaglig,  og ofte over lang tid. Å vente til barna får så store vansker at de kan få hjelp fra spesialisthelsetjenesten er ikke et alternativ.

I psykisk helsearbeid i kommunen vektlegges det ofte at vi skal arbeide forebyggende gjennom å fokusere på ressurser, løsninger og økt livsmestring. Når jeg arbeider med familier er jeg nøye med å samle på tilbakemeldinger fra barna om hva  som hjelper dem. Jeg forteller dem gjerne om at jeg samler på tilbakemeldingene, og ber om lov til å fortelle videre til andre hva de har funnet ut og erfart som virksomt. De fleste barn vil gjerne høre hva andre barn har funnet ut, og bidrar gjerne ivrig med egne idéer. Barn forteller ofte at det er viktig for dem når foreldre og andre voksne gir bedre støtte og omsorg, ellers liker de godt det de selv kan gjøre. Særlig det som er preget av lek, fantasi og moro. Slik samler vi også ny evidens. Ikke til nye metoder, men som innspill som kan utvide og styrke de metodiske tilnærmingene vi har. Når vi forteller om en jente som brukte å ha en helt spesiell stein i lomma når hun skulle våge å gå bort og prate med de andre i friminuttene, kan det åpne for egen oppfinnsomhet, lekenhet og humor. En gutt kom foreksempel på at han kunne ha den nye tøffe fotballtrøya når han skulle dra på sin første skoletur uten mamma; i tillegg til det mamma og læreren hadde planer om å gjøre for å støtte. Når andres løsninger av og til kan være så enkle, kan det skape ny giv hos barn og foreldre, selv i en fastlåst situasjon. Dette kan igjen styrke alliansen til hjelperne, og åpne muligheten for å utforske mer sårbare og vanskelige tema.

I det psykiske helsearbeidet i kommunen er utfordringene varierte og vi trenger en stor koffert med oppdatert forskning og oppsamlet erfaring fra egen praksis. Vi trenger også å høre mer om andres erfaringer med arbeid på kommunenivå. Erfaringer og utprøvinger i en annen kontekst, som i spesialisthelsetjenesten, er ikke alltid like relevante. Brukermedvirkning gjennom gjensidig samarbeid, og systematiske tilbakemeldinger i forhold til om det vi gjør hjelper er videre helt sentralt. Skal vi bidra til økt livsmestring er det minst like viktig hva klienten har i sin koffert, som hva vi har i vår. I neste uke skal jeg holde et innlegg om dette for kollegaene mine på jobben. Det er alltid litt skummelt. Jeg leste om en fotballspiller som i alle viktige kamper bruker samme boxershorts. Jeg tror at jeg i stedet skal ta på meg den nye jakka mi når jeg holder innlegget mitt. Kanskje det hjelper litt?

Guro Brekke

"Har du hørt at ..."